MENY

Påvirker samarbeidet barnas utvikling og læring i barnehagen?

Forskning: I synteserapporten På leit etter læringsmiljøet i barnehagen var barnehage-hjem-samarbeid ett av flere tema. Ved å sammenholde flere forskjellige forskningsrapporter har forfatterne prøvd å finne ut om et godt samarbeid mellom barnehagen og foreldrene har en positiv virkning på barnas utvikling og læring i barnehagen.

Rammeplan for barnehagen (Kunnskapsdepartementet, 2011) fremhever at «barnehagen skal i samarbeid og forståelse med hjemmet ivareta barnas behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling». Barnehagen fikk et tydelig samfunnsmandat etter 2010 da ny formålsparagraf erstattet den gamle. At det må være et godt forhold mellom barnehagens personale og foreldrene for å få til et godt samarbeid, er selvsagt. De to arenaene må samarbeide for å fremme barns trivsel og læring. Det skal være foreldreråd og samarbeidsutvalg i alle barnehager. I samarbeidsutvalget skal det være like mange foreldre som ansatte (Kunnskapsdepartementet, 2011).

Foreldremedvirkning av dette formelle slaget blir hyppigere undersøkt i forskningen enn et samarbeid i en mer uformell forstand. For hva er egentlig et reelt samarbeid mellom hjem og barnehage? Foreldremedvirkning ses på som et svært strategisk område for barnehagens mulighet til å være en støtte og stimulans for barns læring og utvikling. «Samarbeidet mellom hjem og barnehage er av stor betydning for barnets opplevelse av barnehagetilbudet» er innledningsordene på nettsidene til Foreldreutvalget for barnehager (Dahl, 2015).

Dagens barnehageansatte møter en svært mangfoldig foreldregruppe. Samarbeid er likevel en lovpålagt plikt man har til alle familier. Det er ikke lenger bare én måte å «oppdra» barn på, vi har fått et mangfold. Barna lever i og forholder seg til to verdener som er fysisk atskilt, noen også fullstendig atskilt på en annen måte om de er flerkulturelle (Aamodt & Hauge, 2013). Noen barn vil til og med oppleve å ha tre oppvekstarenaer dersom foreldrene har gått fra hverandre. I slike tilfeller stilles det enda større krav til de voksne i barnehagen om å fortsette et godt og likeverdig samarbeid med både mor og far (Størksen & Skeie, 2012).

Utviklingen har gått mot en mer omfattende institusjonalisering av små barns liv i Skandinavia fra 2006 til i dag. Der barnehagen ble betraktet som en fritidsarena tidligere, har den nå blitt en del av utdanningsløpet.

Kvaliteten på samarbeidet mellom barnets hjem og barnehagen kan anses som å være av stor betydning når en setter samarbeidet i lys av Robert Piantas systemteoretiske tenkning. I denne systemteoretiske tenkningen ser man på barnets utvikling som en dynamisk helhetlig prosess, der både primære og sekundære omsorgspersoner spiller en viktig rolle med hensyn til barnets utviklingsmuligheter. Barnets evner og utvikling forstås som en kompleks prosess som involverer mange deler i et større system (Pianta, 1999; Pianta et al., 2003). Teorien illustrerer hvordan deler påvirker helheten, og hvordan store systemer består av mindre systemer som er i relasjon med hverandre.

Figur som beskriver hva som påvirker barns utvikling.

Figur: Kontekster for utvikling (Pianta, 1999, s. 26).

De dyadiske systemene barnet er omgitt av, er i relasjon til hverandre og påvirker barnet direkte og indirekte. Barnet er i sentrum med sin representasjonskapasitet, og tar med seg sine relasjonelle erfaringer videre i sin utvikling og inn i alle arenaer og omgivelser barnet er en del av. Denne utviklingsmodellen gir et innblikk i hvordan kontekstene og omgivelsene barnet befinner seg i, påvirker hverandre innbyrdes, som videre påvirker barnets emosjonelle og kognitive tilstand (Pianta, 1999). Pianta illustrerer hvor stor innflytelse voksne kan ha i et barns liv, og hvordan de parallelle relasjonene i det dyadiske systemet påvirker hverandre. Det blir betydningsfullt for barnets utvikling at de voksne som står barnet nært, står sammen for barnet og legger til rette for gode utviklingsfremmende miljøer. Den interne innflytelsen på samarbeidet mellom foreldre og de ansatte i barnehagen er av stor betydning for barnets utvikling og læring i barnehagen, ifølge Piantas teori og forskning.

Ingrid Bø beskriver samarbeidet mellom hjem og barnehage som en samhandling for det enkelte barnet. Hun sier at foreldre og ansatte i barnehagen bør undre seg sammen over spørsmålet: «Hva kan vi – hver for oss og sammen – gjøre for å bringe barnets utvikling videre på best mulig måte?» (Bø, 2002).

Mye tyder altså på at et godt hjem–barnehagesamarbeid er med på å støtte opp under barnets sunne og gode utvikling og læring i barnehagen, og at et godt hjem–barnehage-samarbeid dermed er viktig for å skape gode læringsmiljø i barnehagen. 

 

Teksten er hentet fra:

På leit etter læringsmiljøet i barnehagen: En synteserapport fra Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger (pdf)

Referanser:

Aamodt, S. & Hauge, A. M. (2013). Snakk med oss: samarbeid mellom foreldre, barnehage og skole i et flerkulturelt perspektiv. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Bø, I. (2002). Foreldre og fagfolk. (Vol. 2. utgave). Oslo: Universitetsforlaget.

Dahl, H. G. (2015). Samarbeid viktig for kvaliteten. Retrieved from: http://www.fubhg.no/samarbeid-hjem-barnehage.176553.no.html 

Kunnskapsdepartementet. (2011). Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Oslo: Kunnskapsdepartementet.

Pianta, R. C. (1999). Enhancing relationships between children and teachers. Washington, DC: American Psychological Association. 

Pianta, R. C., Hamre, B. & Stuhlman, M. (2003). Relationships between teachers and children. W. M. M. Reynolds, G. E. (red.), Handbook of psychology: Educational psychology, 7 (New York: Wiley.), 199–234. 

Størksen, I. & Skeie, E. (2012). Ett barn – to hjem. Barnehagemateriell ved samlivsbrudd. Oslo: Pedlex Norsk Skoleinformasjon.

Forside til rapporten På leit etter læringsmiljøet i barnehagen

Artikkelen er basert på synteserapporten På leit etter læringsmiljøet i barnehagen.