MENY

Emosjoner og relasjoner

I denne filmen viser universitetslektor Svanaug Lunde en modell for å forstå emosjonsutvikling og emosjonsregulering.

Forskning indikerer at hjernens utvikling er avhengig av nære relasjoner. Det betyr at hjernen er formbar (plastisk), og beskriver prosessene der våre erfaringer integreres i hjernestrukturen. Hjerneforskning viser oss og at den emosjonelle utviklingen er knyttet til det limbiske system, som er en av de eldste strukturene i hjernen vår.

Vi vet at pannelappen eller prefrontal cortex er det området som regulerer våre emosjoner og atferd. Gjennom å vite noe om hvordan hjernen vår fungerer, kan vi i større grad styre vår evne til emosjonsregulering. For å forstå hva som skjer, kan det være nyttig å se for seg disse prosessene ved hjelp av en visuell modell.

Sterk sammenheng mellom tilknytning og emosjonsregulering

Evne til emosjonsregulering (regulering av følelser) er en av flere selvreguleringsprosesser som vil være under utvikling i barnehagealder. Evnen utvikles gradvis i takt med at andre psykososiale og kognitive ferdigheter hos barnet. Barnehagebarnet trenger at omgivelsene støtter og anerkjenner, språklegger og hjelper til med å organisere barnets ulike følelser.

Det er en sterk sammenheng mellom trygg tilknytning og evne til emosjonsregulering. Et barn som er trygg på at omgivelsene er forutsigbare og ivaretagende, vil ha gode forutsetninger til å kunne utvikle en trygg emosjonell grunnmur. Responsen voksne møter barnets ulike emosjoner med er av avgjørende betydning, både for barnets emosjonelle utvikling og emosjonsregulering.

Barn trenger hjelp til å organisere følelsene

Et barn som viser at det er sint og som blir møtt med setninger som; «dette er da ingenting å skrike for», eller »for en hissigpropp, slutt med dette tøyset!», får verken bekreftelse eller hjelp til å organisere og sette ord på egne emosjonsuttrykk.

Barnet som blir møtt av voksne som sier; «jeg ser at du er sint, og jeg kan godt forstå at du syntes dette er vanskelig», får både hjelp til å gjenkjenne følelsen sinne, samtidig som den voksne anerkjenner at barnet gir uttrykk for sine følelser.

Gjennom at den voksne hjelper barnet til å organisere sine følelser, utvikles barnets indrestyrte emosjonsregulering som igjen legger grunnlaget for evne til selvregulering av atferd. Denne typen atferdsmessig selvregulering – det at barnet kan tilpasse sine handlinger og reaksjoner i den sosiale konteksten  er svært avgjørende for at barn skal kunne tilpasse seg sosialt og akademisk i barnehage og skole. 

 

Tekst: universitetslektor Svanaug Lunde

UiS logo