MENY

Første dag etter ferien i et nevrobiologisk perspektiv

Den første dagen etter ferien kan være spennende for både barn og voksne. Hvordan vi møter hverandre kan ha stor betydning for veien videre.

Tenk deg en gutt som skal starte på en ny skole. Som ny elev er man spent, man gruer seg litt, alt og alle er ukjent og man vet ikke hva som vil møte en. Eleven tør kanskje ikke se opp, men ser ned i gulvet, holder den klamme hånden sin hardt i mammas, han vil ikke bli med inn i klassen, kroppen er helt frosset fast.

Læreren legger merke til den spente eleven. Speilnevronene aktiveres hos læreren, og læreren kjenner et lite sekund på elevens følelser. Hvis læreren går bort til eleven, smiler og hilser, tar seg tid til å snakke litt, så vil eleven mest sannsynlig oppleve å bli sett og møtt. Antistress-stoffene dopamin, serotonin, oxytocin og opioider økes, eleven kjenner at kroppen slapper bedre av, håndtrykket blir litt løsere, etter hvert svarer kanskje eleven på lærers spørsmål, smiler litt av en tullete vits, og plutselig er eleven blitt trygg nok til å slippe hånden til mor og bli med læreren inn i klassen. Det autonome nervesystemet hans ville gått inn i en parasympatisk tilstand.

Hvis læreren ikke hadde tatt seg tid til å møte eleven ville eleven kjent på en uro i kroppen, nevrotransmitterstoffene noradrenalin og adrenalin og stresshormonet kortisol ville økt. Det autonome nervesystemet ville gått inn i en sympatisk tilstand, hjertet ville banke fortere, hendene bli klamme, pupillene større, han vil mest sannsynlig helst ønske han kunne løpe sin vei eller synke ned i et hull i bakken. Mamma måtte ha brukt lang tid på å trygge gutten, kanskje måtte hun forlate en engstelig gutt som sitter limt fast til stolen med blikket i pulten. En gutt som har mer enn nok med å holde de ubehagelige følelsene sine i sjakk.

Han ville ikke få med seg hva læreren fortalte, ikke klare å svare på spørsmål eller ta opp bøkene slik han fikk beskjed om. Kanskje kom en medelev tilfeldigvis til å skumpe borti den nye eleven. Den nye eleven ville opplevd dette som vondere enn det var, kanskje ville han begynt å gråte, kjefte eller løpe ut av klasserommet. Reaksjonen hans ville oppfattes som overdrevet av de andre, men for den nye eleven hadde skumpingen vært det som fikk begeret til å renne over. Følelsene tok overhånd og han klarte ikke lenger å kontrollere dem.

Relasjon og nevrobiologi

August måned byr på nye møter mellom folk, nye barn og voksne skal lære å kjenne hverandre. Det er nye omgivelser og nye rutiner. Et godt læringsmiljø skal etableres så tidlig som mulig i barnehagen og på skolen, og for at det skal være mulig er en avhengig av gode relasjoner. Relasjoner skal etableres mellom voksne og barn, barna i mellom, og mellom barnehagen eller skolen og hjemmet. Hva er det med relasjonen som gjør den så viktig? Hvorfor kan den være så avgjørende som eksempelet over viser?

Speilnevroner er et nervecellenettverk som blir aktivert når vi selv utfører en handling, og når vi observerer eller hører om den samme handlingen mens den blir utført av et annet menneske. De blir aktivert når vi merker kroppsfornemmelser som er forbundet med en bestemt situasjon, men også når vi opplever at et annet menneske befinner seg i en tilsvarende situasjon. De blir aktivert når vi opplever følelser som glede eller angst, men også når vi ser et menneske med slike følelser.

Speilingen skjer spontant, ubevisst, og kan påvirke oss uten at vi tenker over det. Et menneskes gode eller dårlige humør kan bli til vårt eget humør. En annens glede, smerte, angst eller motvilje kan frembringe glede, smerte, angst eller motvilje i oss. Du har helt sikker erfart det selv, enten ved å komme inn i et rom hvor du med en gang kjenner på en trykket stemning, eller når du møter en god kollega i døra og med ett kjenner at dagen i dag blir en fin dag.

Det kan være verdt å tenke gjennom hvordan vi møter hverandre og tar vare på hverandre fordi vi faktisk påvirker hverandres nervesystem. For at speilnevronene skal være i balanse må vi oppleve at vi blir sett og hørt av andre. I slike møter øker hjernens antistress-stoffer som gledesstoffet dopamin, lykke- og samhørighetsstoffet serotonin, tilknytnings- og antiaggressivhormonet oxytocin samt velvære og smertedempende opioider. Det autonome nervesystemet er i en parasympatisk tilstand og vi føler behag.

Ved stress og angst blir det en ubalanse i nevrotransmitterstoffene noradrenalin og adrenalin, noe som igjen fører til en ubalanse i hormonet kortisol. Speilnevronenes aktivering blir redusert, det autonome nervesystemet vårt går i en sympatisk tilstand, vi føler ubehag, vi får en svekket medfølelse, intuisjon samt vansker med hukommelse og konsentrasjon.

Ditt nervesystem påvirker mitt

I disse dager er det, som historien i starten viser til, mange barn som skal ut i en ny hverdag. I tillegg er det nye hverdager for de voksne. Vi er tilbake fra ferie, noen begynner på studier, andre begynner i ny jobb. Alle er vi nok litt spente og kjenner det på kroppen. Det autonome nervesystemet er for mange i en sympatisk tilstand, vi sover litt dårligere, kjenner det på magen, glemmer igjen nista på kjøkkenbenken, lar oss lettere irritere over bagateller. Etter hvert som rutinene begynner å etablere seg, barna trives i den nye hverdagen og jobben igjen er en vane så vil vi gå over i en parasympatisk tilstand.

I mellomtiden, før vi kommer i den behagelige hverdagsrutinen, foreslår jeg at vi tenker over hvordan vi påvirker hverandres nervesystem. Tiden du bruker og relasjonen du oppretter med den engstelige eleven eller det redde barnehagebarnet, kan ha stor påvirkningskraft. Det ekte smilet og den varme klemmen du gir kollegaen etter ferien kan ha mer å si enn du tror. Hvis vi alle ser, hører og møter hverandre og skaper positive relasjoner, får vi kanskje roligere barnehagebarn, mer konsentrerte elever, hyggeligere kollegaer og bedre søvn? Det kan i hvert fall være verdt å prøve.

 

Se også: