MENY

Fortsett å framsnakke

Jeg har fått en ny venn. Hun går på ungdomsskolen. Siste sms er slik: "Det var helt konge! Tusen tusen takk, du er super. Jeg kommer sikkert med flere spørsmål. :)"

Hva handlet det om? For en positiv ungdom. Jeg blei framsnakka. Hva hadde jeg bidratt med?

Jeg hadde tipsa om noe lesestoff! Hun skulle skrive om tunge tema som identitet og kjønnsroller og synes det hørtes umulig ut. Kjønnsroller lissom. Jeg spurte om hun huska en god bok hun hadde lest. Roald Dahls Mathilda var favoritt fra noen år tilbake. Da er det ikke noe bedre enn å starte med den da. Bli motivert!

Alle elever er motiverte

Framsnakking er fint. Skolen trenger framsnakking, både av eleven og læreren, skriver Grete Dalhaug Berg på Læringsmiljøsenterets nettsider

"Vi trenger spesielt framsnakking av dei elevane som til stadigheit kjem ille ut, dei som alltid blir omtala i negative ordelag. Det er desse elevane som treng framsnakking mest. Kan dei noko meir enn å være uromoment, være uhøfleg, ikkje gjer lekser eller vandre i rommet? Alle elever kan noko, klarer noko og er gode til noko om dei får høve til å vise det. Så da blir det de vaksne sin oppgåve å finne desse områda og fram snakke dei i det offentlege rom, på lærarrommet, i klasserommet."

Framsnakk er et konstruert ord som sammen med baksnakk gir mening. Å framsnakke betyr å snakke positivt om og til mennesker, kort og godt.

Skolekulturer kan preges av mer eller mindre bevisst språkbruk. Det er fort gjort å gi gode vekstvilkår til sladder og negative egenskapsbeskrivelser. Profesjonelle lærere og framsnakk hører sammen.

Litteraturen, både faglitteraturen og skjønnlitteraturen, kan være veien til refleksjon og samtale. Spørsmålene under er hentet fra boka  Den profesjonelle lærer,  skrevet av Hilde Larsen Damsgaard (Cappelen Akademisk, 2010). Spørsmålene understreker betydningen av høy språkbevissthet i skolen:

  • Hvordan omtaler vi på vår skole elevene og foresatte?
  • Hva slags bilde formidler vi av dem når vi snakker med hverandre som kollegaer?
  • Hva formidler vi til elevene om dem og om andre gjennom det språket vi bruker?
  • I hvilken grad har vi en språkbruk som stempler, egenskapsdefinerer og skyldplasserer?
  • I hvilken grad fritar vi oss selv for ansvar gjennom det språket vi bruker?
  • I hvilken grad bruker vi språket til å fremheve og fastholde umulighetene?
  • Hva gjør vi når vi kollegaer omtaler elever eller foresatte på en negativ eller krenkende måte?

Noen ord lyser

Noen måter å snakke på i en kultur – skolekulturen eller i barnehagekulturen – kan gjøre den så trangt at menneskene ikke får puste, vokse og utvikle seg.

Les hva Eva Dønnestad i RVTS Sør skriver i OrdKraften. Hun kaller det språkdraktgarderoben vår:

«Fagpersoner som arbeider med mennesker kan med fordel ha en språkdraktgarerobe i store størrelser. Det finnes språkdrakter som er så trange at mennesker vil kveles i dem: ”Flink pike, mobber, stille jente, håpløs, tøff gutt, slitsom, frekk, selvskader, utagerende, ikke god nok, umulig, vanskelig.”

Jeg ble satt i gang til skrivingen min her av ungdomsskoleeleven som via sin lille sms roper ut: «Tusen tusen takk. Du er super.»