MENY

Hvorfor må barnehager og skoler vite noe om flyktninger?

Skolen og barnehagen spiller en avgjørende rolle i flyktningers videre liv. Hva er det viktig for lærere og pedagoger å vite?

Utsnitt av jente med koffert sett bakfra. Foto: iStock. At barn og/eller foreldre har klart å flykte, reflekterer først og fremst at de har hatt tilstrekkelig med ressurser til å realisere ønsket om å reise fra krig og kriser. Foto: iStock.

Lærere og pedagoger står overfor ansvarsfulle og svært spennende oppgaver når de nå møter barn og unge som har kommet som flyktninger. Det er barn og unge som skal få muligheten hos oss til å lære, til å trives og til å få en normalisert hverdag i sitt nye lokalmiljø. 

Antallet flyktninger og migranter som kommer til Europa, stiger, og har vært høyt lenge. UDI oppgir at det kom 30.110 asylsøkere til Norge de første ni måneder i 2015. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det ved inngangen av 2015 var 188.100 personer med flyktningbakgrunn i Norge.

Det er ikke sikkert at flyktningbarnet du får i gruppen din i barnehagen eller i klassen din på skolen er traumatisert. At barn og/eller foreldre har klart å flykte, reflekterer først og fremst at de har hatt tilstrekkelig med ressurser til å realisere ønsket om å reise fra krig og kriser. Svært mange kan imidlertid, ikke bare under reisen, men også før de dro, ha erfart skremmende opplevelser gjentatte ganger. Har de hatt nære voksne rundt seg under reisen kan det være styrke og mestring som er fremtredende følelser når de nå har kommet fram til Norge.

Hendelser kan imidlertid ha gjort at tilliten til andre voksne kan ha fått et brudd, og det skal bygges opp på nytt. Indre regulering skal også bygges opp igjen slik at både evnen til glede og sorg og annen atferd fungerer i møte med det norske samfunnet, og ikke minst evnen til det å knytte vennskap og andre gode relasjoner, samt evnen til å leke og å lære. 

Disse utfordringene som flyktningbarna kommer med, er krevende, men helt nødvendig at barnehagene og skolene er forberedt på. Forskningen peker på at de barn og unge som etablerer vennskap og et normalisert liv raskt og best, har møtt kunnskapsrike pedagoger og lærere fra starten av. Kunnskap er med andre ord svært viktig for å kunne forstå hvordan vi best kan legge til rette for et liv i Norge.

Melinda Meyer DeMott (2007) fulgte, i sitt doktorgradsarbeid, fem familier med voksne og barn gjennom hele 14 år, og fant at tidlig intervensjon og aktiviteter som skole og barnehage tilbyr og gjennomfører, hadde svært positiv virkning på livet videre. Det bidrar til å unngå et skille mellom «vi» og «dem» fra begge parters perspektiv. Barnehage og skole har dermed en sentral rolle.

Barn og unge som har flyktet opplever noe ekstraordinært

Akkulturasjon er begrepet som brukes om å forklare hele det sammensatte bildet rundt migrasjon. Det er nemlig mange forhold som er med på å avgjøre hvor vanskelig eller lett det er for den som kommer flyttende å bli en deltaker i det norske samfunnet. Selvfølgelig byr språket på utfordringer, det er i forhold til språket det gis klare rettigheter i opplæringssammenheng. Andre forhold, som for eksempel grunnen til at man har flyttet, spiller i tillegg en sentral rolle.

Det er jo en grunn til at en flykter. Hva har barna vært med på før og under flukten?  Barn og unge kan ha ulike opplevelser med seg i ryggsekken: Én kan for eksempel ha blitt trent opp og brukt som barnesoldat, en annen kan ha vært vitne til å se omsorgspersoner bli drept, en tredje kan ha vært nødt til å gjemme seg under lik.

Foruten at barn kan ha forskjellige opplevelser kan også en og samme opplevelse virke ulikt inn på ulike barn. Det som virker skremmende og blir traume for et barn, kan et annet barn ha klart å lagre som et vanlig minne. Siden barn og sivile nå blir brukt som mål for moderne krigføring, er det imidlertid grunn til å tro at flere og flere flyktningbarn har opplevd det vi kan definere som traumatiske hendelser som følge av krig. 

Hva vet vi om tidligere flyktningbarn?

Det er utført flere studier av barn som har flyktet. Undersøkelser av for eksempel barn som flyktet til Danmark i forbindelse med krigen i Kosovo i 1999 konkluderer med at relativt få hadde alvorlige problemer (Abdalla og Elklit, 2001). Grunnen til det lave nivået kan imidlertid skyldes at forskerne hovedsakelig benyttet seg av informasjon fra helsesøstre og foreldre, som dessverre ofte kan sies å undervurderer barnas opplevelser.

Mye internasjonal forskning finner nemlig at flyktningbarn har opplevd til dels ekstreme situasjoner, som i etterkant har resultert i både atferdsproblemer og psykososiale problemer, for eksempel posttraumatisk stressymptomer, også kalt PTSD (Ellis mfl. 2008, Geltman mfl. 2000, Hadi mfl. 2006, Hasanovic mfl. 2009, Llabre og Hadi 2009; Papageorgiou mfl. 2000, Sack mfl. 1994, Vojvoda mfl. 2008).

Langtidsstudier viser imidlertid videre at symptomene på posttraumatisk stress minsker over tid. For eksempel fant Vojvoda mfl. (2008) i sin studie av bosniske ungdommer og voksne at mens 76 prosent fikk PTSD-diagnosen kort tid etter de ankom USA, hadde 33 prosent diagnosen etter ett år, mens etter tre og et halvt år var andelen med PTSD-diagnose sunket til 24 prosent. En studie av barn på Gaza-stripen viste reduksjon i PTSD-reaksjoner etter ett år (Thabet og Vostans 2000).

Flyktninger har større psykososiale utfordringer enn andre innvandrere i Norge

I Norge viser først og fremst arbeider gjort ved Psykososialt Senter for flyktninger ved Universitetet i Oslo (se for eksempel Sveaass og Hauff 1997) at flyktninger har større psykososiale problemer enn andre innvandrere i Norge.

Dyregrov og hans kollegaer fant videre i sin studie fra 2000 som omhandlet krigsflyktninger fra Rwanda at et svært høyt antall har blitt eksponert for ekstrem vold, for eksempel massakrer hvor de har vært vitne til at familiemedlemmer har blitt drept (Dyregrov mfl. 2000). Hele 90 prosent rapporterer at de trodde de selv skulle dø, og de fleste måtte gjemme seg for å overleve. Videre oppga 15 prosent at de måtte gjemme seg under døde kropper for ikke å bli drept.

Netland (1997) fant i sin undersøkte av bosniske flyktningbarn at

  • 73,9 prosent noen ganger eller ofte var plaget av mentale “bilder”
  • 61,5 prosent var noen ganger eller ofte plaget av lyder
  • 27,7 prosent var plaget av luktfornemmelser

som var like det de henholdsvis hadde sett, hørt eller luktet under krigshendelser i hjemlandet. Et klart flertall opplevde også etterreaksjoner i form av påtrengende tanker eller ubehagelige drømmer.

Majoriteten av barna var også preget av unngåelsesatferd, de forsøkte å unngå å tenke på, snakke om eller bli minnet om krigen, samt å unngå personer, aktiviteter og situasjoner som minnet om det de opplevde under krigen.

Så mange som 69,2 prosent av barna i denne undersøkelsen rapporterte at de følte at mennesker ikke forstod hvordan de virkelig følte.

De som har reist alene

Det har kommet rundt 5000 enslige mindreårige asylsøkere til landet i løpet av 2015, ifølge UDI. 2 av 10 enslige mindreårige asylsøkere er under 15 år dette året, og hele 92 prosent av disse søknadene er blitt innvilget ifølge Bufdir (2015).

Nasjonalt Kunnskapssenter for Vold og Traumatisk Stress og Psykologisk Institutt ved Universitetet i Oslo har undersøkt hvordan mindreårige flyktninger, mellom 10 og 15 år, opplever sin situasjon i Norge. De har også kartlagt den psykiske helsen deres. Dette ble gjort i 2013 og fulgt opp i 2015 for å finne ut hvordan det har gått med den psykiske helsen over tid. 84 % lå over klinisk grense for angst og depresjon da de kom, og etter to år var fortsatt 50% over klinisk grense (Jensen mfl., 2014).

Pedagogens og lærerens rolle

Det kan være vanskelig for pedagoger og lærere som lever i trygge Norge å både forstå omfanget, dybden og alvoret i de påkjenningene barn som har opplevd krig utsettes for. Men det er ikke desto mindre viktig å kunne forholde seg til det og skaffe seg kunnskap om både hva det er, hvilke konsekvenser det kan få og hva man kan og bør gjøre i barnehagen og skolen for å tilrettelegge for lek og læring i et trygt og motiverende psykososialt miljø.

Med dette som inngangsartikkel vil vi i en serie på fire artikler formidle noe av den kunnskapen vi mener er viktigst for pedagoger og lærere å inneha på dette området for å kunne gi barn og unge med flyktningbakgrunn det beste grunnlaget for et godt liv videre i Norge.

 

Tekst: Hildegunn Fandrem og Kirsti Tveitereid

 

Referanser

Abdalla, K og Elkit, A. (2001). En landsdekkende screeningsundersøkelse af flykgtningebørn fra Kososvo. Psykologisk Pædagogisk Rådgivning 38(5), 339-348.

Auestad, I. K. (2014). Lærardiskursen om elevmangfald. Tidsskriftet FOU i praksis, 8(2), 9-28.

Bundgaard, H. & Gulløv, E. (2008). Forskel og fællesskab. Minoritetsbørn i daginstitution. København, Hans Reitzels Forlag.

Christie, H. J. & Waaktaar, T. (1997). Tross alt. Krigstraumatiserte barn og deres helingspotensialer. I: Sveaass, N. & Hauff, E. (red). Flukt og fremtid. Psykososialt arbeid og terapi med flyktninger, 119-133. Oslo: ad Notam Gyldendal.

DeMott, M.M. (2007). Repatriation and testimony: expressive arts therapy. Oslo: Norwegian Centre for Violence and Traumatic Stress Studies.

Dyregrov, A. (1997). Barn og traumer. Bergen: Sigma forlag.

Dyregrov, A. Gupta, L., Gjestad, R. og Mukanoheli, E. (2000).  Trauma Exposure and Psychological Reactions to Genocide Among Rwandan Children. Journal of Traumatic Stress, 13, 3- 21.

Ellis, B.H. et al. (2008). Mental Health of Somali Adolescent Refugees; The role of Trauma, Stress and Perceived Discrimination. Journal of Consulting and Clinical Psychology , vol. 76, no 2, 184.193.

Evertsen, C. mfl. (2015). På leit etter læringsmiljøet i barnehagen. En synteserapport. Stavanger Universitet, Læringsmiljøsenteret. (Rapporter fra UiS nr. 51).

Fandrem, H. (2011). Mangfold og mestring i barnehage og skole: Migrasjon som risikofaktor og ressurs. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Geltman, P. mfl. (2000). War trauma experience and behavioural screening of Bosnian refugee children resettled in Massachusetts. Journal of Developmental and Behavioural Pediatrics, 21, 255- 261.

Hadi, F. mfl.. (2006). Gulf war related trauma and psychological distress of Kuwaiti children and their mothers. Journal of traumatic stress.19, 653- 662.

Hasanovic, M. mfl. (2009). Psychosocial assistance to students with posttraumatic stress disorder in primary and secondary schools in post-war Bosnia Herzegovina. Psychiatria Danubia; 21, 463-473.

Ivey, E. A., Ivey, M. B. og Simek-Morgan, L. (1983). Counceling and Psychotherapy. A multicultural perspective, Boston: Allyn and Bacon.

Jensen, T. K., Skårdalsmo, E. M. B., & Fjermestad, K. (2014). Development of mental health problems – a follow-up study of unaccompanied refugee minors. Child and Adolescent Psychiatry and Mental Health

Llabre, M.M. og Hadi, F. (2009). War-Related Exposure and Psychological Distress as Predictors of Health and Sleep: A Longitudinal Study of Kuwaiti Children. Psychosomatic medicine 7, 776-783.

Masten, (2001). Ordinary magic. Resilience processes in development. The American psychologist, March 2001, Vol.56(3), pp.227-38.

Meyer, M (2015): Vi må lære av tiden med bosniske flyktninger, Intervju i Aftenposten 5. desember 2015. http://www.aftenposten.no/kultur/Forsker-Melinda-Meyer--Vi-ma-lare-av-tiden-med-bosniske-flyktninger-8271347.html. Lesedato: 17.12.2015.

Mitchell, D. (2014). Hvad der virker i inkluderende undervisning: evidensbaserede undervisningsstrategier. Fredrikshavn, Dafolo forlag.

Netland, M. (1997). Bosniske flyktningebarn i Norge.  Bergen: Magnat forlag.

Oterkiil, T.C. (2015). Kapasitetsbygging på ulike nivåer. I: Roland & Westergaard (red.): Implementering; Å omsette teorier, aktiviteter og strukturer i praksis. (s. 59-68). Oslo, Universitetsforlaget.

Oterkiil, T.C.& Ertesvåg, S.K. (2012). Schools` readiness and capacity to improve matter. Education Inquiry 3(1), 71-92.

Papageorgiou, V. mfl. (2000). War Trauma and Psychopathology in Bosnian Refugee Children. European Child & Adolescent Psychiatry, 9, 216-224.

Parritz, R. H. og Troy, M. F. (2009) Disorders of Childhood: Development and Psychopathology. Belmont: Wadsworth.

Raundalen, M., Lorentzen, G. og Dyregrov, A. (2005)  Gruppearbeid i flyktningfamilier – barnegrupper og foreldreveiledning. Bergen, Pedagogisk Forum.

Raundalen, M. & Shultz, H.(2006). Krisepedagogikk : hjelp til barn og ungdom i krise. Oslo: Universitetsforlaget.

Ruiz, R. (2014,). How Childhood Trauma Could Be Mistaken for ADHD. The Atlantic.  http://www.theatlantic.com/health/archive/2014/07/how-childhood-trauma-could-be-mistaken-for-adhd/373328/. Lesedato: 7.1.2015

Sack, W.H. mfl. (1994). The Khmer Adolescent Project. The Journal of Nervous and Mental Disease, 183, 177-181.

Solberg, Ø. (1997). Medikamentell behandling. I: N. Sveaass og E. Hauff: Flukt og fremtid.  Psykososialt arbeid og terapi med flyktninger. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

SSB (2015). Innvandringhttp://www.ssb.no/befolkning/statistikker/innvgrunn/aar/2015-06-18?fane=tabell&sort=nummer&tabell=228134. Lastet ned 17.12.2015.

Sveaas, N og Hauff, E. (1997). Flukt og fremtid. Psykososialt arbeid terapi med flyktninger. Oslo: AdNotam Gyldendal.

Terr, L. (1991). Childhood trauma: An outline and overview. American Journal of Psychiatry, 148, 10-20.

Thabet , A og Vostanis , P (2000). Post traumatic stress disorder reactions in children of war. A longitudinal study. Child Abuse & Neglect, 24, 291 – 298.

UDI (2015). Statistikk om innvandringhttp://www.udi.no/statistikk-og-analyse/statistikk/asylsoknader-etter-statsborgerskap-og-maned-2015/. Lastet ned 17.12.2015.

Vojvoda, D. mfl. (2008). Posttraumatic stress disorder symptoms in Bosnian refugees 31/2 year after resettlement. Journal of Rehabilitation Research & Development, 45, 421-426.

Aamodt, S. & Hauge, A-M.(red). (2013). Snakk med oss. Samarbeid mellom foreldre, barnehage og skole i et flerkulturelt perspektiv. Oslo, Gyldendal Akademisk.

UiS logo
Nedre halvdel av en globus

Nesten 70 prosent av barna i en undersøkelse følte at mennesker rundt dem ikke forstod hvordan de virkelig følte. Foto: PhotoAlto / Laurence Mouton.