MENY

Traumer og posttraumatisk stressyndrom hos flyktninger

Hvordan kan pedagoger og lærere bidra indirekte overfor barn og unge med flyktningbakgrunn gjennom kunnskaper om symptomer på traumer og posttraumatisk stressyndrom?

Gutt med bortvendt ansikt sitter på huske Ansatte i barnehager og skoler bør være ekstra oppmerksomme når flyktninger viser tegn på konsentrasjonsproblemer, unngåelse og redsel. Foto: PhotoAlto / Thierry Foulon.

I tillegg til det å bidra indirekte gjennom fokus på kultur, klima og ledelse kan ansatte i barnehage og skole også bidra til inkluderingsarbeidet gjennom at de kjenner igjen reaksjoner og symptomer på traumer og posttraumatisk stress-syndrom (PTSD). Slik identifisering og gjenkjennelse av symptomer er nemlig grunnlag for å henvise videre slik at barnet eller ungdommen kan få terapeutisk hjelp. Det kan slik være avgjørende for barnet eller ungdommen at pedagoger og lærere har kunnskap om traumer og PTSD. Denne artikkelen tar for seg nettopp dette, samt sier noe om hva konsekvensene kan bli dersom de voksne på skolen ikke er seg denne kunnskapen bevisst og tar den i bruk.

Hva er traumer?

Begrepene psykisk traume og traume brukes i dag om hverandre. Atle Dyregrov (1997) definerer psykisk traume som

"overveldende, ukontrollerbare hendelser som innebærer en ekstraordinær psykisk påkjenning for det barn eller den ungdom som utsettes for hendelsen. Vanligvis oppstår slike hendelser brått og uventet, men noen hendelser gjentar seg i mer eller mindre identisk form uten at barnet kan hindre dem. Hendelsene medfører ofte at barnet føler seg hjelpeløst og sårbart" (s. 11–12).

Man skiller gjerne mellom type 1- og type 2-traume. Type 1-traume er karakterisert av å være en traumatisk situasjon eller et sjokktrauma, som f.eks. en naturkatastrofe, trafikkulykke (tilfeldig) eller det kan handle om et seksuelt overgrep (menneskeskapt). Type 2-traume er en mer kompleks traumatisk situasjon som skjer over en lengre periode, det er altså snakk om gjentakelse. Denne type traume kan også oppstå tilfeldig, som ved vedvarende katastrofer, eller være menneskeskapte, som ved krig, forfølgelse og flukt.

Hvordan påvirker traumer hukommelsen?

Når alle sanser hos en person blir utsatt for svært sterke inntrykk, kan disse inntrykkene fortsette å plage personen i etterkant, også etter han/hun er kommet i trygghet. Det som skjer er at de forferdelige og enorme følelsene knyttet til de vonde minnene ikke har blitt bearbeidet eller har fått tid til å falle på plass som en hendelse som tilhører fortiden. Minnene er ofte sterke med én gang, men etter hvert som tiden går kan de forandre seg og bli uorganiserte og inneholder hull. Fordi opplevelsen var så vond fortrenges den og man får vanskeligheter med å hente den frem på lik linje med andre minner.  Traumer kan også virke inn på hukommelsen på den måten at den vonde hendelsen huskes svært detaljert, dette fordi den gjorde så sterkt inntrykk. Det kan imidlertid oppleves som vanskelig å snakke om hendelsen, den blir i stedet liggende der som et fragmentert og aldri hvilende indre bilde (Christie og Waaktaar, 1997). Mens type 1-traume ofte er preget av en sekund-for-sekund hukommelse, er type 2-traume, dvs. traumer påført fra flukt og krig, mer karakterisert av tåkete minne, uklarhet mht. tid og sted, sammenblanding av fantasi og virkelighet, samt dissosiasjon (se under).

Hvordan kan traumer manifestere seg?

En som flykter kan ha opplevd vold og krenkelser, eller sorg etter tap av nære personer og venner og det de ellers reiste fra, dette kan føre til depresjon. Depresjonen kan være alvorlig nok, uten at hendelsene er traumatiserende, slik det er definert ovenfor. Er det snakk om traumer er depresjonen kombinert med angst. Angsten innbefatter blant annet det å kjenne seg utrygg og redd for at det som hendte, skal skje igjen. Dissosiasjon (Solberg 1997) er videre et fenomen som oppstår når det blir for vanskelig å integrere deler av de traumatiske hendelsene og opplevelsene manifesteres i de-personaliseringer og de-realisasjoner (“dette hendte andre” eller “dette har ikke hendt”). Dette kan i neste omgang manifestere seg i atferd som uroanfall, sinne, konsentrasjonsproblemer og også panikk.

Traumer kan bli til PTSD

Streeck og Fischer er opptatt av hvordan traumatiske reaksjoner kan variere i ulike faser, fra for eksempel de første ukene, til opptil et år og så videre langtidseffekter (se for eksempel Parritz & Troy, 2009). Vi velger her å fokusere hvordan en kan utvikle det som kalles posttraumatisk stresslidelse, ofte forkortet til PTSD (fra den engelske betegnelsen (Post-Traumatic Stress Disorder), dersom traumeopplevelsen varer over tid. For å få diagnosen PTSD (se for eksempel Raundalen og Schultz, 2006), må man over en periode på minimum fire uker innfri følgende tre hovedgrupper av reaksjoner:

  • gjenopplevelse av hendelsen
  • unngåelsesatferd
  • hyperaktivering eller generell økt aktivering

Når disse problemene strekker seg over år, er det nødvendig med et behandlingstilbud som går ut over det barnehagen og skolen har ressurser til og kompetanse på, og dermed både skal og kan gjøre. For et barn kan det være avgjørende at voksne som arbeider i barnehage og skole kjenner til reaksjoner og symptomer på PTSD, slik at de kan henvise videre. Den voksne i barnehagen eller skolen skal ikke selv gå inn som terapeut, men kan gjennom sin henvisningskompetanse bidra til at det gis terapeutisk hjelp.

Hvilke reaksjoner og symptomer bør pedagoger og lærere kunne identifisere og gjenkjenne?

For barnehageansatte kan det være viktig å være klar over at de minste barna sjelden møter de formelle kriteriene for PTSD, i tillegg skifter symptomene mye fortere og er sterkere sammenlignet med hva som kan være tilfelle for eldre barn (Terr, 1991). Påtrengende symptomer oppstår også hos barn, men er oftere skjult, og kan gjenkjennes først og fremst i atferd. Det blir dermed viktig å også se symptomene i en utviklingskontekst. Hos barnehagebarn med PTSD kan disse reaksjonene og symptomene være fremtredende:

  • Klenging
  • Forstyrret mat- og sovemønster, evt. mareritt
  • Separasjonsangst
  • Gjentakelseslek- og atferd
  • Tilbaketrekking, redsel og mistro
  • Passivitet og hjelpeløshet

Hos barn som har begynt på skolen snakker vi om disse reaksjonene og symptomene:

  • Gjentakelseslek
  • Aggresjon og mønstre av antisosial atferd, samt overdreven interesse for vold
  • Personlighetsforandringer, avvikende moralutvikling og endrede venneforhold
  • Hyperaktivitet, oversensitivitet
  • Konsentrasjonsproblemer, rastløshet, uro og irritabilitet
  • Vansker med å lære
  • Psykosomatiske symptomer (f. eks. vondt i magen og/eller hodet)
  • Selvdestruktiv atferd

Traumatiserte tenåringer kan være preget av følgende:

  • Gjentakelsesatferd
  • Overlevelsesskyld og skam
  • Endret holdning til livet
  • Prematur voksenidentitet

Hos ungdom kan følgende mer alvorlige tilleggsreaksjoner og symptomer være tilstede:    

  • Narkotikamisbruk
  • Sedelighetsforbrytelser
  • Sosiale tilpasningsvansker
  • Selvskading
  • Selvmordsforsøk

Vi går i det følgende nærmere inn på og konkretiserer noe av det som vi anser som de oftest fremtredende symptomene, og som personalet i barnehage og skole derfor bør være spesielt oppmerksom på, nemlig konsentrasjonsproblemer, unngåelse og redsel. Som vi har vært inne på, kan mennesker med traumer ha vanskeligheter med å huske hva som egentlig skjedde samtidig som minnene trenger seg på når en ikke ønsker det. Når sistnevnte er tilfelle brukes mye energi på å prøve å fjerne opplevelsene fra minnet, som igjen fører til forstyrrelser i oppmerksomhetskapasiteten og gjør at en kan ha vansker med å konsentrere seg. Konsentrasjonsproblemer kan i barnehagen og skolen komme til uttrykk ved at eleven er lite utholdende i lek eller skolearbeid og har problemer med å sitte i ro. Det kan også for eksempel være en belastning for en elev i skolen å ha prøve av lengre varighet, fordi den roen og stillheten som da er der ofte gjør at tanker om de vonde opplevelsene levendegjøres.

Det kan også handle om å være sensitive for, og ha et høynet fokus på, alt som forbindes med fare. Når deler av oppmerksomheten hele tiden skal vokte på en eventuell fare, blir det vanskelig å konsentrere seg om å lære noe. Den økte aktiveringen, som omtales som et av kjernesymptomene på PTSD, kan manifestere seg i uroanfall eller økt utagerende atferd. Men ikke alle utviser aggresjon, noen kan altså også ty til selvskading for å mestre situasjonen. Foruten at ungdommer kan begynne med rus for å holde følelser og tanker unna, kan de også gjøre ting som minner dem om hendelsen, eller som trigger kroppslige reaksjoner, for eksempel hjerteslag.

Unngåelse og redsel henger nært sammen. Unngåelse innebærer foruten det at barna unngår de situasjoner som minner om den vonde opplevelsen, at de forsøker å unngå å tenke på og snakke om det som har skjedd. Redsel kan handle om å være redd for å være alene, men er også ofte knyttet til redsel for personer som minner om noen som har påført dem traumer. Dermed vil barna/ungdommene ofte unngår situasjoner, mennesker eller steder som kan utløse angsten eller traumet. De kan videre bli lett skremt av lyder, eller bli nervøse av lukter som minner dem om hendelsen.

Når tenåringen anklager seg selv for ikke å ha hindret det som hendte, ut fra en feil oppfattelse av rekkefølgen episodene skjedde har vi det som kalles tidsforskyvning (se for eksempel Fandrem, 2011). Fenomenet går kort ut på at en del av det som egentlig skjedde etter den traumatiske hendelsen kan bli husket som om det skjedde før. Dette kan få alvorlige konsekvenser som gjenopplevelse av gamle traumer i forbindelse med nye traumatiske opplevelser, som i sin tur kan føre til sammenbrudd i evnen til helhetlig tenkning.

Hva kan bli konsekvenser av traumer og PTSD

Manglende helhetlig opplevelse, eller en fragmentert opplevelse, av omverdenen kan altså bli resultatet av traumer og PTSD. Kumulativ eller opplevelse av traumatiske hendelser over lengre perioder kan videre først og fremst forstyrre barns evne til å lære, og det kan forstyrre barns evne til å regulere følelser. Videre kan traumeopplevelser føre til stor usikkerhet i forbindelse med tilknytning til andre mennesker fordi det oppleves vanskelig å oppnå tillit til andre. Barn og ungdom som har opplevd traumer kan dermed ha store problemer med å etablere trygge og gode relasjoner til de voksne i barnehagen eller på skolen, samtidig som de også har vanskelig for å knytte seg til jevnaldrende. Slik blir kanskje det å få til en god relasjon til det traumatiserte barnet eller den traumatiserte eleven det mest avgjørende for god livskvalitet og læring videre i livet.

Fra nå å ha sett på de mest fremtredende symptomer det kan være snakk om ved identifisering av PTSD og hvilke konsekvenser PTSD kan få skal vi i neste artikkel, gå nærmere inn på hva den voksne i barnehagen og skolen kan gjøre direkte i møte med barn/ungdom som er traumatisert på grunn av flukt.

 

Tekst: Hildegunn Fandrem

 

Referanser

 

Abdalla, K og Elkit, A. (2001). En landsdekkende screeningsundersøkelse af flykgtningebørn fra Kososvo. Psykologisk Pædagogisk Rådgivning 38(5), 339-348.

Auestad, I. K. (2014). Lærardiskursen om elevmangfald. Tidsskriftet FOU i praksis, 8(2), 9-28.

Bundgaard, H. & Gulløv, E. (2008). Forskel og fællesskab. Minoritetsbørn i daginstitution. København, Hans Reitzels Forlag.

Christie, H. J. & Waaktaar, T. (1997). Tross alt. Krigstraumatiserte barn og deres helingspotensialer. I: Sveaass, N. & Hauff, E. (red). Flukt og fremtid. Psykososialt arbeid og terapi med flyktninger, 119-133. Oslo: ad Notam Gyldendal.

DeMott, M.M. (2007). Repatriation and testimony: expressive arts therapy. Oslo: Norwegian Centre for Violence and Traumatic Stress Studies.

Dyregrov, A. (1997). Barn og traumer. Bergen: Sigma forlag.

Dyregrov, A. Gupta, L., Gjestad, R. og Mukanoheli, E. (2000).  Trauma Exposure and Psychological Reactions to Genocide Among Rwandan Children. Journal of Traumatic Stress, 13, 3- 21.

Ellis, B.H. et al. (2008). Mental Health of Somali Adolescent Refugees; The role of Trauma, Stress and Perceived Discrimination. Journal of Consulting and Clinical Psychology , vol. 76, no 2, 184.193.

Evertsen, C. mfl. (2015). På leit etter læringsmiljøet i barnehagen. En synteserapport. Stavanger Universitet, Læringsmiljøsenteret. (Rapporter fra UiS nr. 51).

Fandrem, H. (2011). Mangfold og mestring i barnehage og skole: Migrasjon som risikofaktor og ressurs. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Geltman, P. mfl. (2000). War trauma experience and behavioural screening of Bosnian refugee children resettled in Massachusetts. Journal of Developmental and Behavioural Pediatrics, 21, 255- 261.

Hadi, F. mfl.. (2006). Gulf war related trauma and psychological distress of Kuwaiti children and their mothers. Journal of traumatic stress.19, 653- 662.

Hasanovic, M. mfl. (2009). Psychosocial assistance to students with posttraumatic stress disorder in primary and secondary schools in post-war Bosnia Herzegovina. Psychiatria Danubia; 21, 463-473.

Ivey, E. A., Ivey, M. B. og Simek-Morgan, L. (1983). Counceling and Psychotherapy. A multicultural perspective, Boston: Allyn and Bacon.

Jensen, T. K., Skårdalsmo, E. M. B., & Fjermestad, K. (2014). Development of mental health problems – a follow-up study of unaccompanied refugee minors. Child and Adolescent Psychiatry and Mental Health

Llabre, M.M. og Hadi, F. (2009). War-Related Exposure and Psychological Distress as Predictors of Health and Sleep: A Longitudinal Study of Kuwaiti Children. Psychosomatic medicine 7, 776-783.

Masten, (2001). Ordinary magic. Resilience processes in development. The American psychologist, March 2001, Vol.56(3), pp.227-38.

Meyer, M (2015): Vi må lære av tiden med bosniske flyktninger, Intervju i Aftenposten 5. desember 2015. http://www.aftenposten.no/kultur/Forsker-Melinda-Meyer--Vi-ma-lare-av-tiden-med-bosniske-flyktninger-8271347.html. Lesedato: 17.12.2015.

Mitchell, D. (2014). Hvad der virker i inkluderende undervisning: evidensbaserede undervisningsstrategier. Fredrikshavn, Dafolo forlag.

Netland, M. (1997). Bosniske flyktningebarn i Norge.  Bergen: Magnat forlag.

Oterkiil, T.C. (2015). Kapasitetsbygging på ulike nivåer. I: Roland & Westergaard (red.): Implementering; Å omsette teorier, aktiviteter og strukturer i praksis. (s. 59-68). Oslo, Universitetsforlaget.

Oterkiil, T.C.& Ertesvåg, S.K. (2012). Schools` readiness and capacity to improve matter. Education Inquiry 3(1), 71-92.

Papageorgiou, V. mfl. (2000). War Trauma and Psychopathology in Bosnian Refugee Children. European Child & Adolescent Psychiatry, 9, 216-224.

Parritz, R. H. og Troy, M. F. (2009) Disorders of Childhood: Development and Psychopathology. Belmont: Wadsworth.

Raundalen, M., Lorentzen, G. og Dyregrov, A. (2005)  Gruppearbeid i flyktningfamilier – barnegrupper og foreldreveiledning. Bergen, Pedagogisk Forum.

Raundalen, M. & Shultz, H.(2006). Krisepedagogikk : hjelp til barn og ungdom i krise. Oslo: Universitetsforlaget.

Ruiz, R. (2014,). How Childhood Trauma Could Be Mistaken for ADHD. The Atlantic.  http://www.theatlantic.com/health/archive/2014/07/how-childhood-trauma-could-be-mistaken-for-adhd/373328/. Lesedato: 7.1.2015

Sack, W.H. mfl. (1994). The Khmer Adolescent Project. The Journal of Nervous and Mental Disease, 183, 177-181.

Solberg, Ø. (1997). Medikamentell behandling. I: N. Sveaass og E. Hauff: Flukt og fremtid.  Psykososialt arbeid og terapi med flyktninger. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

SSB (2015). Innvandringhttp://www.ssb.no/befolkning/statistikker/innvgrunn/aar/2015-06-18?fane=tabell&sort=nummer&tabell=228134. Lastet ned 17.12.2015.

Sveaas, N og Hauff, E. (1997). Flukt og fremtid. Psykososialt arbeid terapi med flyktninger. Oslo: AdNotam Gyldendal.

Terr, L. (1991). Childhood trauma: An outline and overview. American Journal of Psychiatry, 148, 10-20.

Thabet , A og Vostanis , P (2000). Post traumatic stress disorder reactions in children of war. A longitudinal study. Child Abuse & Neglect, 24, 291 – 298.

UDI (2015). Statistikk om innvandringhttp://www.udi.no/statistikk-og-analyse/statistikk/asylsoknader-etter-statsborgerskap-og-maned-2015/. Lastet ned 17.12.2015.

Vojvoda, D. mfl. (2008). Posttraumatic stress disorder symptoms in Bosnian refugees 31/2 year after resettlement. Journal of Rehabilitation Research & Development, 45, 421-426.

Aamodt, S. & Hauge, A-M.(red). (2013). Snakk med oss. Samarbeid mellom foreldre, barnehage og skole i et flerkulturelt perspektiv. Oslo, Gyldendal Akademisk.

UiS logo