MENY

Å lese for å dele - Klasseledelse og fagene

Anmeldelse og omtale av de to bøkene Klasseledelse, fag og danning og Klasseledelse - for elevenes læring: Å skrive om klasseledelse i praksis, kan det la seg gjøre?

Tekst: universitetslektor Kirsti Tveitereid

«Å vera budd, er alt» sier Hamlet i Edvard Hoems oversettelse. Kanskje det kort sammenfatter hensikten med disse to bøkene om klasseledelse? Readiness sier vi på norsk om det samme fenomenet. Kan vi bli forberedt på å lede klasser gjennom å lese faglitteratur?

Potensialet for læring og dannelse hos alle, og at barn er likeverdige mennesker som voksne er det som gjennomsyrer læringssynet i begge disse bøkene, som begge forlag kaller for en vitenskapelig antologi.

Læringssynet er ikke originalt i faglitteraturen innen pedagogikk i Norge. Det er slik vi møter det i dagens samfunn, det motsatte synet hører til en annen tid og en annen forståelse. Her er læringssynet uttrykt gjennom artikler skrevet av forskjellige fagfolk, med redaktører som har knyttet sammen disse til å danne en helhet. De to bøkene har utspring fra hvert sitt fagmiljø i landet.

To vitenskapelige antologier
Hva er forskjellen på en artikkelsamling og en antologi? En antologi er ifølge Store norske leksikon en samling litterære tekster, som gjerne er utgitt tidligere. Begrepet brukes allikevel oftest for samlinger av tekster fra en sjanger, en periode, en forfatter, en retning, ett tema. Etymologisk betyr antologi en blomstersamling. Begrepet artikkel hører hjemme i tidsskriftene.

Springer det skrevne ut fra universitets- og høgskolemiljø og kommer forskningen ut i bokform kalles det vitenskapelig antologi kan det se ut som. Dette har muligens ikke noen stor betydning, men gir oss som lesere beskjed om at vi har å gjøre med vitenskapelig publisering og bøkene er skrevet fra akademia. Titlene på disse to «blomstersamlingene» indikerer at de har tilnærmet likt innhold også. Antologiene har redaktører som står for sammenbinding av samlingen til en samstemt bukett.


Du som daglig arbeider i skolen er i min målgruppe for denne omtalen av de to bøkene. Hvorfor skulle du finne på å lese disse to bøkene eller en av dem?

God sakprosa skal i likhet med god skjønnlitteratur være lett å lese, men vanskelig å glemme stod det å lese i Aftenposten 6.november 2013 i forbindelse med at sakprosa ble forsøkt definert. Det blir viktig for meg å gruble på dette når jeg leser bøkene fordi det finnes en myte om at lærere leser lite pedagogikk etter endt utdanning tiltross for at det gis ut hundrevis av bøker innen denne kategorien i Norge hvert år, alle med den praktiserende lærer som en av flere målgrupper. Jeg er ikke fagperson på temaet. Jeg anmelder disse bøkene ut fra at jeg har kunnskap om formidling og tekst. For blir ikke dette ofte glemt til fordel fra innholdet?

Jeg vil undersøke ulike betraktningsmåter i de to bøkene om Klasseledelse.  Ved å være en kritisk leser kan teksten forhåpentlig åpnes mer. Med å «åpne» teksten mener jeg at innholdet skal kunne gi mening og refleksjon, altså åpne for dialog mellom leser og teksten. For at dialogen skal bli til må det skrevne treffe noe som er kjent til en viss grad fra før, det vet alle lærere som i sitt daglige virke arbeider med læring. Verden henger ikke sammen ved hjelp av begrepene, de må forstås. Og begrepet klasseledelse er i dag et begrep som møter skolen fra alle kanter.

E
n kort definisjon av ordet klasseledelse
Klasseledelse  handler om  lærerens evne til å være med å etablere et godt klassemiljø, gode arbeidsforhold, og å bidra til at elevene opplever mestring. Det er gjennom klasseledelsen læreren får vist sin egentlige kompetanse og profesjon. Og læreren er som vi vet den aller viktigste faktoren i et læringsmiljø for at læring skal skje. Kort sagt er klasseledelse å legge til rette for elevers læring og utvikling – det gjelder både faglig, sosialt og personlig.

 Å skrive om klasseledelse ut fra forklaringen over, kan være vanskelig, det handler om praksis, begrepet er i tillegg ofte benyttet og knyttet til diskusjon om bråk og uro i en klasse. Disse to bøkene forsøker begge å fjerne seg fra en slik diskusjon. De vil si noe om betydningen av en god lærer uansett, og ikke knytte begrepet til disiplin. Det er tydelig formidlet i begge bøkene.

Gjennom hele forrige århundre, selve «Barnets århundre» skjedde en endring av oppdragelse og undervisning fra det autoritære til det mer demokratiske. Men selv demokratiske prinsipper krever ledelse. Klasseledelse-litteratur omtaler ofte klasseledelse som en generell kompetanse, disse to bøkene er skrevet med ønske om å  knytte kompetansen nærmere fagene og  undervisningen i de forskjellige fagene. Hvert fag har sin egenart. Det handler om profesjonsutvikling, noe som er tydelig vektlagt i begge antologiene.

I Klasseledelse – for elevenes læring er dette hele samlingens hovedbudskap. Derfor skiller den seg fra bøker som tar opp klasseledelse generelt mener redaktørene. De understreker sterkt at undervisning og klasseledelse hører sammen. Klasseledelse, fag og danning har også profesjonsutviklingen som et viktig prinsipp, og vektlegger at profesjonelt samarbeid er helt nødvendig for å endre en undervisningspraksis. Med profesjonelt samarbeid mener de at lærerne lærer av hverandre gjennom å vise, gjennom å samtale, og ved å bevisstgjøre hverandre på at de er vesentlige for elevers framtid som sosialt kompetente med interesse og motivasjon for fortsatt læring og skolegang.

Hva er likt og hva skiller de to bøkene fra hverandre?
Klasseledelse – for elevenes læring består av en samling artikler der jeg tror redaktørene har hatt til hensikt å imøtekomme og svare på signalene i norsk skolepolitikk om et større fokus på fagene, særlig på ungdomstrinnet,  og for å summere opp  forskningen på feltet. Denne bokens tilblivelse begrunnes med norsk skolepolitikk: Melding til Stortinget nr 19(2009-2010) Tid til læring og Melding til Stortinget nr 22(2010-2011) Motivasjon – Mestring – Muligheter.

I følge forordet retter den seg først og fremst mot studier og pensum, men ønsker også å være nyttig bruksbok ute i skolen. Redaktørene er forskere og lærerutdannere fra miljøet i Trondheim: Gunnar Engvik, Tine Arntzen Hestbek, Torlaug Løkensgaard Hoel og May Britt Postholm. Forfatterne de har fått med seg er godt presentert bakerst i boken. At forfatterne presenteres setter boka i en klargjørende kontekst for leseren. Hvem de er som skriver er av betydning for en lærer i skolen og en styrke for boka mener jeg.

Hanne  Christensen og Inger Ulleberg er redaktørene i den andre boken: Klasseledelse – fag og danning:  – deres hensikt er å vise hvordan undervisning i fagene parallelt skal gi elevene utviklingsmuligheter  på det menneskelige planet, på dannelsesplanet. Den henvender seg også primært  til studenter og  lærerutdannere.. Men på baksideteksten er lærerne innlemmet: «en bok for læreren i sitt daglige virke i klasserommet». Også i denne boken presenteres forfatterne i en kort omtale bak i boken.

Essayet «Deltakar og tilskodar» av Hans Skjervheim er et sentralt stykke tekst for Christensen og Ulleberg fordi klasseledelse handler om at noen kommuniserer med noen om noe. Skjervheim fulgte mange tankebaner, han viste at det finnes mange måter å tenke på om et fenomen.

Dette preger formidlingen i denne samlingen av artikler. Kapitlene framhever at dialogen mellom lærer og elev om nettopp lærestoffet bidrar til at det utvikles et subjekt-subjekt forhold mellom lærerne og elevene og elevene i mellom. I tillegg vil redaktørene vise hvor vesentlig språket er for at det skal kunne foregå noen form for kommunikasjon eller formidling. Et opplagt utsagn kanskje, men heri ligger dannelsesbegrepet som danner bokens tittel.


I begge bøkene undersøkes altså selve begrepet klasseledelse – i lys av fagene og  i lys av danning. Fagene har sin egenart. Klasseledelse må ta utgangspunkt i faget fordi det er så tett knyttet til god undervisning. Som matematikklærer får du for eksempel  i begge bøkene din egen artikkel om klasseledelse og matematikkfaget.

Jeg synes de to titlene sier viser vektleggingen i de to bøkene slik jeg skisserte over:


I Klasseledelse – for elevenes læring heter den: (Kapittel 9): Lærerens og klasseromskulturens betydning for elevenes motivasjon i matematikk

I Klasseledelse, fag og danning: (Kapittel 9): Hva spør lærere om: En modell for å undersøke spørsmål som stilles i klassesamtalen i matematikk.

Christensen og Ullebergs bok har større fokus på språk og kommunikasjon enn Engvik & co. som har blikket mer vendt på kontekst og kultur.

Er du lærer i musikk – finner du et interessant kapittel om  «Musikalsk klasseledelse» i Klasseledelse, fag og danning ( Hanne Fossum, kapittel 10, side 155 – 173)  Er du en lærer som ønsker lesestoff om rollen din i blant pc-er og mobiltelefoner har du kapittelet : «Læringsledelse i teknologitette klasserom. Lesing på internett, et område for kreativitet, prøving og feiling» i Klasseledelse – for elevenes læring (Inge Langseth, kapittel 6 side 123 – 140). 

Begge disse bøkene legger vekt på at læreren må ha faglig og fagdidaktisk kompetanse og holde seg oppdatert på faget – særlig understreket i Klassel delse for elevenes læring. Mens relasjonell kompetanse og kunnskap om kommunikasjon  er  særlig understreket i Klasseledelse, fag og danning. De hviler på felles verdier disse to antologiene, analytisk kompetanse hos læreren må til, og begge bøkenes forfattere ønsker å  bidra til dette.

Oppdraget i skolen – dannelse til humanitet
Jeg synes boken Klasseledelse, fag og danning viser dette oppdraget grundigst, den har et svært bredt tilfang av forskning.  Christensen og Ulleberg og deres forfattere tar inn skolekultur, elevers medvirkning og artefakter. De gjennomgår kort forskjellige retninger og henviser til fagfolk bredt og vidt. Litteraturlistene etter hvert kapittel er veldig aktuell! De er leservennlige for praksisfeltet fordi de er nøkterne og viser ikke altfor langt inn i forskningslitteraturen.

Hvert fag blir gjenstand for en diskusjon om hvordan klasseledelse skal utøves i nettopp det faget. Jeg har lyst til å trekke fram artikkelen om faget Kroppsøving (Erik Aasland og Rein M.J.Brøgger: Klasseledelse i kroppsøving, kap 8, side 125 – 136).

Mye av elevenes undervisningstid går med til venting, det er noe alle har erfart. Utstyr skal flyttes, lag skal velges, informasjon og instrukser fra lærer skal gis. Kroppsøving er et læringsfag også, 
ikke bare et aktivitetsfag. Klasseledelse i kroppsøving forbindes med kontroll og orden i rekkene. Så hva særmerker en god klasseledelse her? Tydelige instruksjoner. Dyktige klasseledere har overblikk. Kroppsøving er et fag der du som lærer kan oppleve at eleven har høyere kompetanse enn deg selv.- kanskje derfor er det lett å bare undervise i det som en føler en har best kompetanse i, er best i. Utstrakt bruk av ballspill påvirker trivselen negativt, det er undersøkt. Jenter vil ha dans og rytme, mange kroppsøvingslærere vegrer seg.

Slike problemstillinger trekker boken opp for mange fag. Jeg vil tro det er interessant lesning for lærere!

Men noe mangler i helhetsbildet…
Bøkene er tydelige, de har med mange eksempler, men ingen fra det flerkulturelle feltet. Det er en avgrensning forfatterne har gjort, men er det mulig i dag da de fleste skolers klasserom har elever fra andre kulturer, hvorfor er ikke dette med som et spørsmål i klasseledelsestemaet? 

I dag kalles barn og unge for kompetente, at selv små barn har egne tanker og verdier skaper ikke lenger debatt, eller gjør det det? Klasseledelse i et flerkulturelt klasserom byr kan hende på flere om andre problemstillinger. Samfunnsdebatten om innvandring, og det flerkulturelle samfunnet  og andre kulturers oppdragelsesideal er noe skoler og lærere møter daglig, det er et tema som trengs å diskuteres. Ingen av bøkene tar opp dette  perspektivet og betydningen for læreres klasseledelse.

Avsluttende ord om bøkene om klasseledelse
Når to så omfangsrike bøker med tilnærmet lik tittel kommer på markedet samtidig, ble jeg nysgjerrig på hvordan de kan nå ut – jeg ønsket med denne betraktningen å åpne de to bøkene for læreren som leser – se på relevansen inn i klasserommet der du er lederen for en mangfoldig gjeng.

Fagbøker skal ha et entydig språk, fagbøkene skal ha logiske slutninger, fagbøker skal bruke begrep som er klargjorte og definerte.
  Men som med skjønnlitteraturen så kreves det også tolkning av en sakprosatekst. Med en gang du hører ordet Klasseledelse forstår du det. Men gjør du det? Det må handle om relasjonen du som lærer skaper mellom deg og klassen. Men blir du noe klokere av det, hva er det ordet ikke betyr?

 Du arbeider på en skole som deltar i skoleutvikling og ett av temaene for strategien er Klasseledelse, disse to bøkene viser at det går an å arbeide med å ha søkelyset på  klasseledelse samtidig som  du underviser i fagene dine. Å utvikle et felles fagspråk for hele skolen er ambisjonen, klasseledelse skal f.eks ikke knyttes til begrep og forståelse som «disiplin», men heller ikke at det bare skal bety «gode relasjoner i klassen».

Den viktigste faktoren for å utvikle god klasseledelse er at lærere erfarer at det er nyttig og lærerikt og positivt å diskutere egen praksis med kollegaer, og å knytte det til fag og undervisning. Bøkene kan bidra. De kan bidra mest i slike refleksjoner blant lærere på ungdomstrinnet og i videregående skole, fordi de fleste eksemplene er hentet fra disse trinnene.

Jeg kan ikke si at  bøkene er knakende godt skrevet, men de er  holdt i et språk som pedagogikken benytter seg av, og som i noen av kapitlene kan virke ganske lukket og utilgjengelig fordi de benytter seg av den strenge strukturen til en forskningsartikkel med innledning, metode, resultat og diskusjon (IMROD-modellen). Begge bøkene har med så mye i Klasseledelsesbegrepet at jeg lurer på om det kunne ha vært byttet ut med ordet pedagogikk.

Kanskje det er villet, klasseledelse lar seg vanskelig avgrense, det rommer alt som ligger i lærerprofesjonen, hvert fall om vi skal tro disse to bøkene. For å kunne ha glede og få lærdom av disse bøkene kreves det noe av læreren som leser også. Det er antakelig vanskelig å lese seg til å bli en god klasseleder! Bøkene her kommer med løsninger på problemer som kanskje ennå ikke er opplevd på kroppen for studenter, de svarer på spørsmål som ennå ikke er stilt. Mens for lærere som står i klasserommet daglig kan bøkene være inspirerende og danne bakgrunn for gode lærende samtaler i et kollegium. Og der bøkene tar oss med inn i fagene er de gode, konkrete og inspirerende å lese. I disse to bøkene løfter forfatterne fram det innholdsmessige i undervisningsarbeidet parallelt fordi det er mer konkret enn bare å ha ledelse som hovedfokus.


Mange bøker om klasseledelse er gitt ut på norsk de siste årene, disse to er ikke de eneste. Begrunnelsene kan være flere. Kanskje på grunn av PISA-resultatene? Kanskje fordi Utdanningsdirektoratet 2009 – 2014  gjennom Bedre læringsmiljø- satsingen har hatt betydning for økt fokus? Eller fordi  den store «Ungdomstrinnsatsingen» med helskoletilnærming og krafttak for ungdomstrinnet er i gang? 

Og ikke minst har vi fått den nye grunnskolelærerutdannelsen som har klasseledelse som sentralt tema. Alt dette har betydning for at forlagene nå har gitt ut mange flere titler enn disse to med mye av det samme innholdet. I 2012 f. eks kom Terje Ogden med en bok som het Klasseledelse; praksis, teori og forskning. Tittelen kan gi inntrykk av å være en slags grunnbok i Klasseledelse, mens disse to bøkene tar oss med videre, inn i fagene.

Så  tilbake til Shakespeare som jeg startet anmeldelsen med : Readiness is all  - hos Hamlet, men Ripeness is all  - sies det i Kong Lear. Så kanskje en miks av å være «budd»  og å være moden er det som trengs for å kunne gå inn i to fagbøker som dette. Da får du mye igjen!

 

Christensen, Hanne og Inger Ulleberg (red.)(2013): Klasseledelse, fag og danning. Oslo, Gyldendal Akademisk.

Engvik, G. Hestbek, T.A., Hoel,T. L. og Postholm, M-B.,(red.)(2013): Klasseledelse – for elevens skyld Trondheim, Akademika forlag

 

 

 

 

 

 

 

UiS logo
Framsiden av to bøker om klasseledelse.