MENY

Forskning om voksen-barn-relasjoner i et tilknytningsperspektiv

Forskere legger vekt på viktigheten av gode relasjoner mellom barn og voksne. Noen mener kun én trygg voksenperson kan gjøre en stor forskjell.

Smilende gutt med en ball i en hage sammen med en voksen.

Både pedagoger og forskere har i flere tiår vært opptatt av relasjoner mellom barn og voksne i barnehage og skole.

En av dem er professor Robert C. Pianta. Han er prøver å få kunnskap ut til lærere i barnehage og skole som kan forbedre praksis og hjelpe barn og unge.

Sammen med dyktige kollegaer driver han mange forskingsprosjekter og produserer et mangfold av vitenskapelige artikler av høy kvalitet.

Dette miljøet legger blant annet stor vekt på viktigheten av å utvikle gode relasjoner mellom voksne og barn.

I artikkelen Recent trends in research on teacher-child relationships presenterer forfatterne Terri J. Sablo og Robert C. Pianta oppdateringer på dette forskningsfeltet. I denne artikkelen vektlegger de:

  1. samsvar mellom relasjoner med lærere og foreldre
  2. den modererende/dempende rolle av lærer-barn relasjoner for utvikling hos risikoutsatte barn
  3. opplæring av lærere fra et relasjonelt perspektiv


Begrepsmessige og metodologiske betraktninger bak denne forskningen
Begrepsmessig rammeverk for lærer-barnrelasjonslitteratur bygger på ulike forskningsretninger innen utdanning og psykologi, men er kanskje mest påvirket av tilknytningsteori.

Ideen at barn-voksenrelasjoner er sentrale stammer hovedsakelig fra forskningsbaserte funn som viser at tilknytning mellom barn og foreldre har stor innflytelse på barns utvikling (Ainsworth, Blehar, Waters & Wall,1978). Begrep som definerer barns tilknytningskvalitet har bidratt til å identifisere nøkkelområder og mekanismer som trengs for å utvikle relasjoner av høy kvalitet med lærere (Pianta, Hamre & Stuhlman, 2003).

Dette rammeverket gir grunnlag for å forstå at barn danner arbeidsmodeller av tilknytning basert på sine tidlige erfaringer med foreldre og andre voksne omsorgspersoner.

I tillegg til tilknytningsteori har utviklingsmessig system teori (DST) (Pianta, 1999) som også beskrives som en økologisk-orientert systemteori, bidratt til å studere og forstå kompleksiteten i lærer-barn relasjoner. Barn er forankret i organiserte og dynamiske systemer som omfatter både nære og fjerne nivåer av innflytelse.

Lærer-barn-relasjoner er et produkt av individuelle særpreg hos lærer og barn med gjensidig innflytelse på hverandre. Utover denne dyaden omfatter DST også andre nivåer som individ, familie, grupper i barnehage og skole, nærmiljø og samfunn som har en dynamisk toveis innflytelse på relasjoner og samspill (Ford & Lerner, 1992). Slike samhandlinger og følgende relasjoner danner den viktigste konteksten hvor barn kan utvikle seg og lære.

Sabol og Pianta tar utgangspunkt i utviklingsmessig systemteori som en grunnleggende logisk modell, men vektlegger også sentralt arbeid innen tilknytningsteori, sosial utvikling og motivasjonsperspektiver. De viser også til ulike instrument og observasjoner som kan fange opp viktige dimensjoner ved relasjoner med lærere som nærhet, konflikt og avhengighet hos yngre barn, mens hos eldre barn kan elementer som opplevd støtte, villighet til å stole på en lærer, samt tilhørighet og aksept være betydningsfulle.

Konklusjoner 
Forfatterne konkluderer med at ved å støtte seg til en DST-modell, et tilknytningsteoretisk rammeverk, samt sosial- og motivasjons- perspektiver, har forskere gjort signifikant framgang i å fremme den nåværende forståelse av lærer- barn-relasjoner.

Det er større forståelse rundt samsvaret mellom tilknytning til mor og lærer-barn-relasjoner, den modererende innflytelsen av lærer-barn-relasjoner for risikoutsatte barn, og hvordan lærer-barn-relasjoner kan forbedres i gruppe ogklasse-sammenheng.

Tekst: førsteamanuensis Arlene Margaret Arstad Thorsen


Referanser:

UiS logo