MENY

Hva er god forskningsformidling?

Om å skrive fagbøker om temaet mobbing – en samtale med Erling Roland.

Tekst: Kirsti Tveitereid

Å finne det språket som passer for det emnet en skriver om, er det samtalen som følger handler om, i tillegg til å snakke om å skrive faglitteratur på forskningsfeltet mobbing.

Erling Roland er professor i pedagogisk psykologi og arbeider ved Læringsmiljøsenteret. Roland er utdannet lærer og har doktorgrad i pedagogikk. Hans fagområde er først og fremst mobbing. Han har skrevet flere bøker innen dette området med bakgrunn i egen og andres forskning.


Mobbingens psykologi er boka som danner utgangspunktet for samtalen vår om det å skrive pedagogikk. Boka har nettopp kommet i en ny revidert utgave på Universitetsforlaget (2014). Her spør han – og gir svar på spørsmål som hvem er de som plager og hvem er de som blir mobbet? Roland utvider bildet ved å skrive om hvilken betydning klassen, skolen og hjemmeforholdene har for mobbing.

Samtidig som han vil vise fram forskningen på feltet gir han i boka også praktiske råd om framgangsmåter for hvordan skolens ledelse kan bidra til en standard som forebygger mobbing på alle trinn i skolen. Så her er det et omfattende bokprosjekt vi har å gjøre med. En kveld med regn i lufta og mye høst, oktober 2014, møtte jeg Erling. Han var nettopp ankommet hotellet, og skulle gjøre seg klar og være våken for en todagers formidling av fagstoff for lærere og rektorer fra flere kommuner.

Mange lærere og skoleledere i Norge har hørt hans forelesninger. Eller vi har lest intervjuer med han når triste og skremmende saker om barn og unge som har fått varige sår på sjelen etter langvarig og systematisk mobbing over tid, har dukket opp i mediebildet. Han reiser land og strand rundt, denne kvelden har han kommet til Bamble og skal være sammen med lærere og rektorer på fagdager som har temaet hva voksne kan gjøre for avdekke og stoppe mobbing. Å utvikle gode læringsmiljø der trivsel for alle er målet med skoleutviklingen. Kunnskap om mekanismer, psykologi og samspill mellom mennesker skal formidles muntlig.

I to dager skal han forelese om alle sider ved tematikken, stå på scenen, lede refleksjonsgrupper og veilede skolefolket. Han snakker med autoritet på feltet gjennom et langt forskerliv og han forteller historier. Jeg vil snakke med han om forfatterskapet og det å skrive fagbøker, han er representert på alle pensumlister der lærere utdannes med en eller annen boktittel, eller med ett eller annet utdrag fra forfatterskapet. Slik starter han kapittelet om mobbingens psykologi:

«Mobbing er i liten grad drevet av sinne mot mobbeofferet. Hva kan da forklaringen være på at enkelte personer, alene eller sammen, gang etter gang plager en bestemt annen? Hva er tilskuernes rolle i disse overgrepene? Skjer overgrepene uavhengig av sosiale mønstre i klassen og på skolen? Jeg publiserte de første elementene til en teoretisk modell om mobbingens psykologi på 1980-tallet (Roland 1983, 1989a). Siden er teorien utdypet, og deler av den er testet mot empiriske data….» (Roland 2014:77).

Og i neste kapittel om prinsipper for tiltak er inngangen slik:

«- Mobbing har vi jo alltid hatt. Han lener seg tilbake, ser på de andre foreldrene og krever et bekreftende nikk. Ja, det stemmer nok, det denne vellykkede pappaen med noe svak innlevelse sier. Og han kunne forsterket argumentet omtrent slik:…»(Roland 2014:97).

Om form og språk
Hvis jeg sjøl skulle søke etter kjernen for skrivingen av fagbøkene mine, så vil jeg si at en ting jeg tenker mye på er å ha et stort spenn i abstraksjonsgraden, altså variere. Det er på en måte dristig, men det skjerper meg som skribent og forfatter. Med abstraksjonsgrad mener jeg en veksling mellom å skrive noe som er ganske teoretisk abstrakt og noe som er konkret og praktisk. Og så veksle mellom dem. Etter hverandre.

Hvem ser du for deg er leseren din når du bruker denne vekslingen?

Jeg ser for meg en sammensatt lesergruppe, fra studenter til forskere, jeg prøver å skrive sånn at jeg treffer alle.

Det konkrete som du sier, er det fortellingene du har med? Du liker å bruke fortellinger…

Ja. Jeg gjør det. Jeg merker at jeg skifter dialekt når jeg veksler sjanger, i det rommet der i det abstrakte og det konkrete, og der jeg bruker sakprosa og den mer litterære sjangeren, det er blitt et slags virkemiddel jeg bruker. En veksling mellom ganske teoretisk abstrakt og noe som er veldig praktisk. Til sammen blir det et «firefeltsvindu» som jeg liker å være i. De to sjangrene er litt uavhengige av hverandre. Jeg trenger ikke bruke sakprosa når det er konkret, og hvis jeg klarer å kombinere det abstrakte inn i det litterære så har jeg lykkes. Det er der jeg liker aller best å være i det hjørnet av vinduet, altså når jeg klarer å skrive om noe ganske abstrakt, og formidle et slikt abstrakt faglig budskap konkret.

Er det slik å forstå at du bruker fortellingen som form når du vil romme opplevelser som ikke er lett å uttrykke i klartekst?

Når jeg skriver litterært så glir jeg fort inn i fortellingen. Jeg tenker at jeg skal vise abstrakt kunnskap i måten jeg skriver fortellingen på. Du kan få vist ganske mye prinsipielt ved det. Jeg skal vise det teoretiske på en annen måte, f.eks. å vise psykologi i en fortelling. I de gode stundene i skrivingen så går det an å klare å skive teorien konkret.

Dette har du tenkt mye på kan jeg høre. Kan du kanskje tenke deg å skrive en roman med dette temaet en gang?

Ja det kan jeg, men det ville være svært vanskelig – i den siste fortellingen som er skrevet i Mobbingens psykologi vil jeg at leseren skal ha lært noe, fått kunnskap - og da vil jeg at du som leser også skal kjenne og oppleve. Hjertet skal slå hardere. Du skal føle noe i tillegg. Det er ikke fordi jeg vil skille mellom det kognitive og det emosjonelle at jeg veksler, men det er fordi jeg vil ha det sammen. Jeg vil skrive enkelt. Når du skal formidle noe vanskelig må du skrive enkelt. Det er et viktig prinsipp for meg. Så å si ingen blander disse sjangerne innenfor fagfeltet på denne måten. Ikke fordi det er så kontroversielt, men fordi en tenker at når en er fagperson så skriver en saklig – sakprosa.

Min form er vekslingen mellom fagteksten og fortellingene. Jeg kjenner ikke andre i mitt felt som driver med det. Og jeg får respons fra kollegaer på den formen, men mest positivt får jeg høre om akkurat den måte å skrive på fra studenter og lærere egentlig. De sier det er kjekt å lese, og lett å lese.

Om å være fagbokforfatter
De vitenskapelige artiklene mine er skrevet på engelsk. Men det er også en fortelling på et vis. Det er fordi jeg tenker at - «jeg skal fortelle deg noe», «jeg skal fortelle deg om denne modellen». Der har jeg jo også med et jeg, selv om det ikke synes så tydelig, er det allikevel jeg som viser fram den statistiske modellen og tolker den. Det er veldig grunnleggende det der med fortellingen. Jeg skriver «jeg» hvis jeg vil hevde noe, vurdere noe.

Du vil stå fram som en myndig skriver?

Ja, du må ha noe originalt å formidle når det skal skrives en fagbok. Man bør ha en original idé for å skrive en bok.

Eksemplene som ligger i fortellingene som kommer inn i bøkene er ofte en blanding av flere historier. Jeg tror veldig at det virkelige livet er hele «clouet» når du skal skrive en god bok i vårt felt. Men du må kunne abstrahere det, trekke ut det som gir klangbunn. Veldig mange forskere er utrolig redde for å bli kritisert, alt må kunne knyttes til forskningsresultater ellers kan de ikke skrives. Referanser inne i teksten kan skremme lesere fra å lese. Min teknikk er å bruke samlereferanser for da blir egen stemme mye tydeligere. For da blir du ikke hengende på en enkelt kilde mener jeg. Alt bygger på å være en selvstendig stemme.

Min måte å skrive på er å skrive fort. Og så begynne å bearbeide. Bare brødtekst produseres og det blir et råmanus. Jeg kan i den prosessen skrive en side eller to i timen. Og så begynner den «vesaaske» metoden etterpå - jeg stryker. De fleste setninger blir halvert. Det skal ikke være et ord for mye. I dette arbeidet kan jeg ha Niels Christie som en klar modell i skrivingen. Jeg synes det er fint å bruke modell. Jeg bestreber meg på et enkelt og forståelig norsk med minst mulig «stammespråk», men må av og til bruke spesifikke fagtermer også der det er nødvendig for å komme dypere i faget. Det går fint å bruke et ganske avansert fagspråk for allmennlæreren. Men som forfatter kan du ikke være for lenge i den fagsjangeren, jeg vil heller gå tilbake til en mer abstrakt sjanger, fortellingen, og veksle - sånn at det er lettere å forstå. Jeg tenker alltid på at jeg skal skape indre bilder. Jeg tenker som en skjønnlitterær forfatter når jeg skriver fortellingene inn i fagteksten, og det der med indre bilder blir vesentlig for meg.

Du vil ikke bruke fortellingen som pynt slik jeg forstår deg, men du vil med å bruke fortellingen slippe til et alvor og de erfaringene som ikke kan la seg presse inn i fagets kanskje litt raske forklaringer?

Ja, noe sånt. Mine foredrag bæres også mye av fortellinger, det er min stil som foreleser. Jeg liker den formen. Men jeg må passe meg, klisjeene kan ligge en millimeter unna når det gjelder et psykologisk tema som dette. Det blir om å gjøre å variere språket.

Mange skriver om mobbing, det skrives bøker og artikler og reportasjer med dette fenomenet som tema på mange nivå.

Det går i rykk og napp med skriving. Ofte ferieskriving og tider der det er «gode flater». Jeg skriver ikke bøker på jobben, de skrives hjemme eller på hytta. På jobben er det mere dagens mange oppgaver som tar deg, roen du må ha for skriving får du ikke der. Fagbokforfatterskapet mitt er preget av at bøkene selges jevnt og trutt. Mobbingens psykologi vet jeg er på mange pensumlister fra da den kom i 2007. Hvor utbredt den er på lærerutdanninger skulle vært morsomt å vite. Mobbingens psykologi er også oversatt til russisk, det skjedde i fjor. To andre bøker som solgte mye - Strategi mot mobbing (1983) og Elevkollektivet (1992) solgte enormt bra sikkert over 10 000 eksemplar.

Elevkollektivet var lettlest og lett å bruke for lærere, men har ingen fortellinger, så der brøt jeg med det prinsippet.

Hva skal til for å bli lest?
Jeg skjønner godt at lærere ikke leser så mye fag, sier Erling Roland. Mange fagbøker kan ikke brukes til noe som helst for læreren mener han. - Og nettopp ordet bruke blir et viktig stikkord for han.

Det må være sant, og nyttig det som står i boken. Det der har jeg høyt i bevisstheten – boka må være pragmatisk altså. En må komme ut i den andre enden – og tenke dette er nyttig! Mitt fagfelt innebærer at jeg tar leseren med inn i et område som er vondt. Et felt der man som lærer blir avkrevd handling i vanskelige situasjoner. Så helt sist i boka om mobbing så må det være en viss grad av «how to do» mener jeg. For meg er det ikke nok å kaste problemstillingene opp og be leseren reflektere selv. For meg som forsker på området må det være slik at det må handle om å gi råd på en eller annen måte. Å trekke inn teori må gi overlys til det praktiske. Det å være allviter når du skriver - det er vel kanskje en svakhet som jeg prøver å jobbe med. At det skrevne ord oppfattes som lukket og utilgjengelig kan en fort merke hos forfattere av faglitteratur jeg har lest. Blir det for mye teori blir ikke teksten interessant. Her ligger kunsten for meg som skribent og fagbokforfatter. Det gir handlingsrom å skrive kunnskap inn i tydelige fortellinger.

Forskere fra andre land og andre miljø mener noe og kanskje annerledes om definisjonen og bekjempelse av mobbing. At det stilles spørsmål ved etablerte meninger i feltet, hvordan oppfatter du det?

Ja, jeg kan se det for meg og forstå det, men det er ikke min agenda. Kommer lenger med å skrive mine ting, tenker jeg. Men mange angriper fagets mange sider, de kan av og til argumentere usaklig ved å gå i strupen på mitt syn, beskylde fagsynet for å være feil og sågar amoralsk. Det har jeg opplevd, og kan hende jeg er konfliktsky, det tar så lang tid å ta den debatten, og jeg er ikke motivert for det. Den ene boka kritiserer den andre, som igjen kritiserer den tredje. Hvilke forfattere skal jeg velge å lese kan bli et dilemma for praksisfeltet, for læreren. Ja, så det er veldig lett å forstå at lærere ikke leser fagbøker etter mitt syn. Min erfaring er at lærere leser mye, men ikke fagbøker.

Det er nye tanker som får meg til å stoppe opp når jeg leser fag selv. Eller som hos Niels Christie som serverer store tanker med lav stemme. Du blir ikke helt den samme etterpå. Ord som fanger er det han bruker, han er opptatt av språk og har ikke overflødige ord. Helt ned på setningsplan er det en originalitet og en særegen «touch». Det med å skape indre bilder er et godt kompass.

Alle begynnelser må ha høy standard, alle kapitler må starte ekstra interessevekkende. Det er ikke så lett å få oppmerksomhet rundt en fagbok innenfor pedagogikk, den må jo komme så langt at leseren begynner på den. De må få tak i den, åpne den og lese den. Sluttsetningene i et kapittel må være broen over til neste. Metaforer er en bra ting. Jeg leiter etter stadig nye metaforer, fordi gjenbruk av metaforer kan fort bli til klisjeer. De indre bildene jeg snakker om og metaforene må helst være originale. Jeg samler på setninger og blir inspirert av språklig originalitet. Hvordan begynne kapitlet, det er slikt jeg kan gå å samle på. Det må være rytme, en kreativitet kanskje er det som driver meg forover. Lange og korte setninger om hverandre ellers sovner du, det er en erfaring. Har du lagt merke til at mange fagbøker inne vårt fag har et språk hvor alle setningene er like lange? Jeg prøver å variere dette, f.eks. ved å bruke utsagn - det vil si at jeg gir folk en stemme inne i teksten. Bruker virkemidler for å vekke leseren kanskje.

Men en kan bli lest i vårt fag fordi en er en kjent foreleser. Det har vi mange eksempler på i Norge. Mange gode forskere er også gode forelesere her til lands. Og da selges i alle fall bøkene. En god markedsfører av sine egne tekster kjenner jeg mange som er, men ikke nødvendigvis gode fagbokforfattere.

En må ha noe å sei. Noe nytt å sei som ikkje er sagt!

 

Referanser

Roland, Erling (2014). Mobbingens psykologi. Hva kan skolen gjøre? 2.utg. Oslo: Universitetsforlaget

Roland, Erling (1998). Elevkollektivet. 2. utg. Stavanger: Rebell Forlag

Roland, Erling (1983). Strategi mot mobbing. Oslo: Universitetsforlaget

UiS logo
Erling Roland bok Mobbingens psykologi