MENY

Mobbing

Denne teksten gir forskningsbasert kunnskap om hva mobbing er, de ulike rollene i mobbesituasjonen, i tillegg til konkrete tiltak skolen kan gjøre for å avdekke og stoppe mobbing.

Av professor Erling Roland og førstelektor Grete Vaaland

Mens disiplinproblemer er negativ atferd rettet mot læreren, altså problemer i den vertikale linjen, finner mobbing mellom elever sted i en horisontal akse; mellom personer med samme formelle posisjon i skolen.

Mobbing er systematisk fysisk eller psykisk vold fra en eller flere sammen mot en, som ikke kan forsvare seg i den aktuelle situasjonen (Roland, 2007; Roland & Vaaland, 2003).

Et viktig element i definisjonen er ubalansen i makt mellom utøvere og mobbeoffer. Dermed er mobbing å forstå som et overgrep og ikke en konflikt.

Former

Mobbing ansikt til ansikt og digital mobbing er to hovedformer, og hver av dem har undertyper.

Tradisjonell mobbing

Når mobbingen foregår ved fysisk nærhet, gjerne kalt tradisjonell mobbing, kan den være fysisk. Det er langt vanligere at gutter bruker denne formen enn jenter, og fysisk mobbing er generelt ikke den mest utbredte typen. Fysisk mobbing er sjeldent taus, slik at verbal trakassering er en sak i tillegg. Den vanligste formen for tradisjonell mobbing er ondsinnet erting, og den brukes av både gutter og jenter. Utfrysing er en tredje type, og den er relativt sett mest brukt av jenter.

En annen og viktig side ved tradisjonell mobbing er hvorvidt den er åpen eller skjult. Med åpen mobbing mener en her at tegnene er tydelige for mobbeofferet og andre som er til stede, mens skjult mobbing er bruk av kamuflerte eller tvetydige tegn. Mobbing mellom jenter har ofte preg av skjulte tegn, men ikke alltid.

Digital mobbing

Digital mobbing er når det brukes mobiltelefon, PC og internett. Denne mobbingen fra distanse, kom med teknologien ved årtusenskiftet og har siden økt i omfang. Mobbing via mobiltelefonen er negative samtaler, tekstmeldinger eller visuelle meldinger som bilder og filmsnutter.

Når telefon eller PC er knyttet til nettet, kan mobbingen også foregå direkte mellom plager og mobbeoffer. Internett og møteplassene der gir virtuelle sosiale rom. Disse rommene mangler den fysiske nærheten som gir tradisjonell mobbing flere strenger å spille på, og som kan gjøre særlig vondt. Samtidig har de virtuelle rommene også muligheter som de virkelige rommene ikke har. Her kan det for eksempel legges ut skadelig materiale i form av tekst, bilder og film som kan være autentisk eller manipulert.

Internett glemmer ikke, og spredningskraften er stor (Roland, 2002; Roland & Auestad, 2005). Digital mobbing er vanskeligere å få pause fra, fordi telefonen og PC-en ikke ofte slås av. Kanskje derfor er det knyttet mer angst til å bli mobbet digitalt enn til tradisjonell mobbing (Ref: Artikkelen til Ida, Hildegunn og Erling)

Ulike aktører i mobbing


Tilfeldigheter kan bestemme hvem som blir plagere og mobbeofre, men noen risikofaktorer er kjente.

Mobbeoffere

Elever som fort blir redde, eller som ikke har så lett for å skaffe seg venner, er utsatte. Derimot har utseende og klær lite å si (Olweus, 1992; Roland, 2007; Roland & Vaaland, 2003). Muligens er innvandrerelever litt mer utsatte (Bakken, 2003; Fandrem, Stroheimer & Roland, 2009). På ungdomstrinnet er bifile og særlig homofile elever, spesielt guttene, mye mer utsatte enn andre (Roland & Auestad, 2009). Ressurssterke elever kan også bli mobbet.

Plagere

På barnetrinnet er reaktiv aggressivitet en risikofaktor for å plage andre, men ikke like sterk som proaktiv aggressivitet (Roland & Idsøe, 2001). På ungdomstrinnet er proaktiv aggressivitet en meget sterk risikofaktor, mens reaktiv aggressivitet har liten betydning (Fandrem, Strohmaier & Roland, 2009; Roland & Idsøe, 2001). Plagerne er som kategori ikke mye forskjellige fra andre når det gjelder popularitet, men de ser ut til å hente sin status fra et smalere sjikt enn andre elever (Roland, 2007). Bifile og særlig homofile elever, og spesielt guttene, er langt mer aktive som plagere enn andre (Roland & Auestad, 2009).

Konteksten

Mange tror at den lille bygda, med den lille skolen med små klasser, beskytter mot mobbing. Slik er det ikke. Verken små steder, små skoler eller små klasser gir beskyttelse ifølge omfattende forskning (Olweus, 1992; Roland, 2007). Imidlertid er det betydelige forskjeller i omfanget av mobbing mellom skoler og mellom klasser, også på samme skole. Det gjelder også når en kontrollerer for ulike hjemmeforhold (Olweus, 1992, Roland, 1999, 2007). Hovedforklaringer er kvaliteten til skoleledelsen, kollegialt samarbeid og særlig lærerens arbeid (Roland, 1999, 2007; Roland & Vaaland, 2003). Kvaliteten kommer til uttrykk i forebygging, avdekking og intervensjon.

Her viser vi særlig til myndig, autoritativ klasseledelse. Generell forebygging er imidlertid også gode rutiner i skolegården, korridorene og garderobene. Det er her brorparten av mobbingen foregår, og elevene må vite at de voksne følger nøye med.

Mobbingsfokusert forebygging betyr å ta problemet opp med elevene. Dette kan gjøres på mange måter: samtaler i klassen eller i grupper, rollespill, bruk av litteratur eller skriftlige oppgaver om mobbing. Elevsamtalene egner seg godt; her kan mobbing tas opp systematisk. I tillegg kan foreldremøtene og de individuelle konferansene med de foresatte benyttes. Både tradisjonell og digital mobbing bør drøftes. Når det gjelder den sistnevnte formen vil det være hensiktsmessig å opplyse hvor farlig slik mobbing er for plagerne selv siden mye kan spores.

Avdekking

God klasseledelse bidrar til avdekking fordi elevene får tillit til læreren og tør fortelle. I tillegg vil en god klasseleder ofte bli godt kjent med elevene og kan lettere lese tegn.

De som har vakt i friminuttene kan fange opp mye nyttig informasjon, særlig dersom personalet er bevisst og trent i å se etter både den åpne og skjulte mobbingen.

Den ikke-anonyme mobbeundersøkelsen SPEKTER er et nyttig verktøy i avdekking av mobbing. Den er lett å gjennomføre og gir god informasjon om hva som rører seg i klassen.

Spekter

Et godt, trent blikk er viktig, men det kan også være svært nyttig med andre verktøy iavdekking av mobbing og mekanismer i et krevende klassemiljø. Den ikke-anonyme mobbeundersøkelsen SPEKTER er et slikt nyttig verktøy. Den er lett å gjennomføre og gir god informasjon om hva som rører seg i klassen.

Når informasjonen fra Spekter er systematisert av kontaktlæreren eller andre, følger man opp med individuelle elevsamtaler om det eleven har svart på skjemaet; alle elevene eller noen utvalgte.

De ordinære elevsamtalene, der en tar opp mobbing for å forebygge, egner seg også til å avdekke. En kan be eleven fortelle om sin egen situasjon, men også om annet som eleven måtte vite. Læreren kan gjerne informere de foresatte på et klasseforeldremøte om at dette blir gjort.

For å avdekke digital mobbing er det særlig viktig at læreren får hjelp fra elevene, spesielt fra mobbeofferet selv. Det er forebyggende å si i klassen og på foreldremøter at digital mobbing bør dokumenteres ved lydopptak eller lagring av tekst og visuelt materiale, og at saker kan anmeldes og avsender spores av politiet.

Intervensjon

Godt gjennomført intervensjon i mobbesaker, forebygger i sterk grad at nye saker dukker opp. Det er selvsagt viktig å få slutt på den aktuelle mobbingen, særlig av hensyn til mobbeofferet. Samtidig er det viktig å understreke at å få lov å plage andre også er destruktivt.

En godt utprøvd grunnprosedyre anbefales (Roland, 2007; Roland & Vaaland, 2003). Denne intervensjonen bør helst gjøres av kontaktlæreren eller en som kjenner elevene godt, og det er samtidig viktig at hele personalet kjenner prosedyren. Den som gjennomfører intervensjonen må være respektert av partene.

1.      Samtale med mobbeofferet

En gjennomfører først en samtale med mobbeofferet på en diskret måte. Dersom læreren ikke er blitt informert av de foresatte eller eleven selv, skal en likevel starte med å si at en vet om mobbingen. Det er ikke gunstig å intervjue eleven som start på samtalen.

Videre understrekes det at mobbing ikke er akseptert, og at den skal stoppes umiddelbart. Si også at eleven skal bli informert på forhånd om det som blir gjort. Man inviterer deretter mobbeofferet til å snakke utenå presse. Dersom de foresatte ikke er informert, sier en til mobbeofferet at det skjer, og en prøver å ta kontakt samme dag. Avtal så nytt møte, tid og sted, med mobbeofferet. Neste gang vil eleven vanligvis ha lettere for å snakke.

2.      Samtale med offerets foreldre

Samtalen med de foresatte til mobbeofferet skal være respektfull, selv om de måtte være fortvilet eller kanskje sinte. Avtal at læreren har regien slik at de foresatte ikke gjør noe overilt. Avtal også videre kontakt.

3.      Samtale med plager(ne)

Etter to-tre samtaler med mobbeofferet, tar en kontakt med plagerne. Da skal en ikke møte alle samtidig dersom de er flere, men en og en først. En annen lærer har klassen. Det kan gjøres avtale med denne om å sende plagerne en og en til et bestemt rom, eller man henter og bringer tilbake hver plager selv. Det er viktig at disse ikke får snakket sammen før alle de individuelle samtalene og en gruppesamtale er gjennomført. Plageren konfronteres med saken, og en legger fram dokumentasjon skaffet på forhånd. Dokumentasjon basert på uttalelser fra andre elever refereres generelt uten kilde. En avslutter innledningen ved å si bestemt at mobbingen må ta slutt umiddelbart. Denne starten er kort og alvorlig, men ikke fiendtlig.

Deretter gir man plageren mulighet til å respondere. Dersom dette er bortforklaringer, krav på kilder, eller angrep på mobbeofferet, skal en ikke respondere. Gjenta kun kravet om at mobbingen skal stoppe straks. En kan si at rektor er informert og at det blir ført nøye kontroll. Si at de foresatte til plageren vil bli informert samme dag.

Omtrent på dette tidspunktet kan plageren bli invitert til samarbeid, men det er ikke nødvendig. En kan for eksempel spørre om plageren har sett at andre har plaget mobbeofferet og om plageren kan gjøre noe. En passer på å si at plageren ikke trenger å si hvem andre det gjelder. Ofte vil plageren gi positiv respons her, og det kan være viktig i prosessen videre. En avslutter og sender plageren tilbake til klassen, eller går sammen med eleven og henter ut den neste.

Samme framgangsmåte gjennomføres med denne og eventuelt flere plagere. Den siste ber man vente, og man henter ut de andre til en gruppesamtale. Grunnen er at plagerne nokså sikkert vil kommunisere med hverandre uansett, og risikoen for sabotasje er stor om ikke læreren har kontroll.

4.      Gruppesamtale med plagerne

I gruppesamtalen repeterer en kort samtalene med hver enkelt, ellers vil de være utrygge på hva de andre har sagt. Da er det selvsagt gunstig om en kan si at de har vært samarbeidsvillige. Det viktigste er å stoppe mobbingen. En avslutter med å avtale et nytt møte med gruppen, og orienterer dem om at de neste gang vil bli spurt om de har overholdt avtalen.

Oppfølging

Det er viktig å ha flere møter med plagerne, men en kan trappe ned på hyppigheten. Samtidig holder en kontakt med mobbeofferet og de foresatte til begge parter.

Et eller annet sted i denne prosessen kan det være grunnlag for et fellesmøte mellom plagerne og mobbeofferet for å forsones og sikre framtiden. Dersom et slikt møte avholdes, må læreren forberede partene hver for seg, og en må kjenne seg trygg på at møtet blir konstruktivt. Tilsvarende kan en ha et fellesmøte mellom de foresatte til både plagere og mobbeofferet. I noen saker er det til og med gunstig å ha et fellesmøte mellom både foresatte og elever.

De fleste mobbesaker lar seg løse ved hjelp av nøye gjennomførte samtaler etter den strukturen som er beskrevet ovenfor. Noen ganger kan man likevel oppleve at slik konfrontasjonsteknikk ikke fører til et ønsket resultat. En kan også oppleve at det i første omgang ser ut til at mobbingen tar slutt, men at det så tar seg opp igjen. Det kan være en av plagerne som ikke ønsker å samarbeide, eller det kan være flere eller alle som ikke følger opp eller glir tilbake til mobbeatferden. I slike tilfeller må skolen ha tiltak til disposisjon slik at en ikke gir seg med halvgjort arbeid. Det vil være alvorlig for offeret det går ut over, men det vil også være svært uheldig for de som plager en annen hvis de oppfatter det slik at de kan gjøre som de vil uten at skolen evner å stoppe dem. I tillegg vil ufullført eller mislykket håndtering av en mobbesak fort kunne smitte. Alternativet er at det virker forebyggende på nye problemer når elevene erfarer at skolen både kan og vil ta kontroll i forhold til negativ atferd.

Dersom konfrontasjon med plagerne ikke fører fram, må skolen sette ytterligere makt bak sine krav. Det har skolen både rett og plikt til å gjøre (ref. Opplæringsloven §9a og Rundskriv Udir-2-2010 av 15.06.10: Retten til et godt psykososialt miljø etter opplæringsloven kapittel 9a). Hvis noen av plagerne følger opp konstruktive avtaler gjort med skolen i løpet av de gjennomførte samtalene, skal skolen fortsette sine oppfølgingssamtaler med disse.

Den eller de andre som ikke vil være med på avtaler eller som saboterer inngåtte avtaler, skal følges opp individuelt. Da informeres eleven i samtale om at det er et absolutt krav fra skolens side at mobbingen skal ta slutt. For å oppnå dette vil det bli satt inn reaksjoner overfor eleven inntil skolen betrakter situasjonen som tilfredsstillende. Eleven får beskjed om at slike sanksjoner vil komme, men det trenger ikke å informeres om hvilke mulige sanksjoner som ligger framover i tid. Første trekk blir presentert og iverksatt. Dersom dette ikke fører til ønsket resultat vil nye tiltak bli faset inn.

Den enkelte skole må ha en gjennomtenkt plan for hvilke reaksjoner de kan gjennomføre, og de bør være organisert i en sanksjonstrapp fra milde til sterkere inngrep. Det må dessuten vurderes individuelt hva som faktisk vil oppleves som en sanksjon for den eleven det gjelder. Dersom det å måtte være inne i friminuttene oppleves som et gode, vil det ikke være en hensiktsmessig reaksjon, men hvis eleven vil ha glede av å komme fri fra dette tiltaket, kan det fungere for formålet. Slik må det planlegges både hva som er tilgjengelig av reaksjonsmåter på skolen og hvor funksjonelle de ulike tiltakene vil være for de det gjelder og i den saken det gjelder.

Målet er å skape trygghet for mobbeofferet, gi handlingsrom for positiv atferd for plagere som har sluttet med plagingen, og å legge press på den aktuelle eleven for å få slutt på mobbeatferden.

Dersom dette gjelder flere elever skal sanksjoner også gjennomføres individuelt. Dette er viktig for at ikke tiltakene skal fungere slik at de faktisk styrker elevrelasjoner knyttet til negativ atferd. Alle sanksjoner som benyttes av en skole må selvsagt være legale, og de skal gjennomføres av autoritative ledere som viser respekt også når de utøver kontroll.

God klasseledelse gir både lærer og elever et roligere og bedre arbeidsmiljø. Det sosiale miljøet i klassen blir godt, og den enkelte elevs potensiale for læring, trivsel og personlig utvikling får gode kår.

 

Referanser

Bakken, A. (2003).Minoritetsspråklig ungdom i skolen. Reduksjon av ulikhet eller sosial mobilitet?
NOVA Rapport 15. Oslo: NOVA
Fandrem, H., Strohmeier, D. and Roland, E. (2009). Bullying and victimization among native and immigrant adolescents in Norway: The role of proactive and reactive aggressiveness. Journal of Early Adolescence, 29 (6), 898-923.
Olweus, D. (1992). Mobbing i skolen. Hva vi vet og hva vi kan gjøre. Oslo: Universitetsforlaget.
Opplæringsloven §9a og Rundskriv Udir-2-2010 av 15.06.10: Retten til et godt psykososialt miljø etter opplæringsloven kapittel 9a
Roland, E. (1999). School influences on bullying. Stavanger: Rebell forlag.
Roland, E. (2002). Mobbing gjennom mobiltelefon. Spesialpedagogikk 3, 3–8.
Roland, E. (2014). Mobbingen psykologi. Oslo: Universitetsforlaget.
Roland, E. & Auestad, G. (2005). Mobbing og mobiltelefon. Spesialpedagogikk, 70 (4): 6-11.
Roland, E. og Auestad, G. (2009). Seksuell orientering og mobbing. Stavanger: Senter for atferdsforskning, UiS.
Roland, E. og Vaaland, G. S. (2. utgave 2003). Zero, SAFs program mot mobbing. Lærerveiledning. Stavanger: Senter for atferds forskning, Høgskolen i Stavanger.

UiS logo