MENY

Mobbing i et historisk perspektiv

I morgen tidlig våkner minst 40.000 barn og unge i Norge, og vet hva de går til. I alle fall har de god grunn til å frykte at det skjer igjen; at de opplever mobbing på skolevegen, på skolen, i nabolaget eller på Internett.

Bilde av en trist jente som lener seg mot en vegg mens tre andre barn peker og ler mot henn. Mobbing er altså ritualiserte krenkelser mot en som ikke kan verge seg

I 1969 skrev den svenske skolelegen Peter-Paul Heinemann en artikkel i tidsskriftet «Liberal Debatt», der han brukte ordet «mobbing» (Heinemann, 1969). Senere ga han ut boka Mobbing: gruppevold blant barn og voksne, basert på observasjoner i svenske skolegårder (Heinemann, 1972).

Heinemanns definisjon av mobbing
Ordet mobbing lånte Heinemann fra Konrad Lorentz (Lorenz, 1968) som hadde beskrevet aggressiv flokkatferd blant fugler, rettet mot en inntrenger eller en avviker. Heinemann overførte begrepet – og langt på veg forståelsen av mekanismer – til å gjelde mennesker.

Grunnforståelsen til Heinemann, var at mobbing ble utløst ved at en fredelig gruppe ble forstyrret, ofte av en utenforstående. Dette skapte kollektiv irritasjon og aggresjon, som ble rettet mot «inntrengeren». Når så angrepet var fullført, vendte gruppen tilbake til sin opprinnelige fredelige aktivitet.

Heinemann mente at plagerne ikke skilte seg fra andre, men at atferden var tilfeldig. Og at den var reaktiv; altså et resultat av en provokasjon. Artikkelen og boka dannet grunnlag for en lang og omfattende forskningstradisjon og for praktiske tiltak.


Over førti år senere vet vi at Heinemanns originale og velskrevne betraktninger langt på veg var feil. Heinemann tok feil både om tilfeldighet når det gjelder rollene og om at mobbing er reaktiv aggresjon.

Negativ atferd fremkommer i et samspill mellom personer og miljø, og for noen kan dette resultere i et utviklingsforløp som forsterker seg over tid (Cicchetti & Cohen, 2006; Cicchetti & Toth, 2009). I dag vet vi at Lotto-prinsippet ikke avgjør hvem som mobber andre, i alle fall ikke i særlig stor grad.

Mobbing er i hovedsak proaktiv
Det er nemlig elever med sterk aggressivitetsprofil, som er de mest fremtredende plagerne (Barker et al., 2008). Og Heinemann tok også feil om grunnmekanismen; altså hvilken type aggresjon. Mobbing er i hovedsak ikke reaktiv aggresjon, slik Heinemann beskrev det, men proaktiv (Dodge, Pepler, & Rubin, 1991; Roland & Idsøe, 2001).

Med andre ord er det - i hovedsak - slik at de som mobbet medelever i forrige uke, også gjør det i denne uka, og i uka som kommer. Denne stabiliteten over tid er tydelig for de mest aktive plagerne, og mindre tydelig for medløperne (Scholte, Engels, Overbeek, de Kemp, & Haselager, 2007). Disse elevene, altså de mest aktive, er mer enn andre preget av proaktiv aggressivitet; tendensen til å angripe uten å være provosert.

Vi vet også mye om hvilke barn og unge som er i særlig risiko for å bli mobbet; det er de engstelige og ensomme. Og vi vet at dette også kan være onde sirkler (Arseneault, Bowes, & Shakoor, 2010; Roland, 2014).


Mobbing er gjentatte negative handlinger over tid, utført av en eller flere, mot en som ikke kan forsvare seg i den aktuelle situasjonen (Olweus & Roland, 1983; Strohmeier & Noam, 2012).

Mobbing er altså ritualiserte krenkelser mot en som ikke kan verge seg.

Viktig kontekst

Men er det bare personlighetene til barna som betyr noe? Nei, slett ikke. Det er heller ikke tilfeldig hvilken barnehage, skole eller klasse barna går i (Roland, 2014). Systematikken skapes altså i et samspill – en transaksjon - mellom personligheter og kontekst. Og det er konteksten – læringsmiljøet – vi i størst grad kan påvirke gjennom forebygging, avdekking og tiltak (Olweus, 1993; Roland, 2014; Strohmeier & Noam, 2012). I tillegg kommer den viktige oppfølgingen av den som er blitt mobbet, og kanskje også av plagere (Arseneault et al., 2010).

Tekst: professor Erling Roland


Referanser

Arseneault, L., Bowes, L., & Shakoor, S. (2010). Bullying victimization in youths and mental health problems:‘Much ado about nothing’. Psychological Medicine, 40(5), 717-729. doi: 10.1017/S0033291709991383

Barker, E. D., Boivin, M., Brendgen, M., Fontaine, N., Arseneault, L., Vitaro, F., . . . Tremblay, R. E. (2008). Predictive validity and early predictors of peer-victimization trajectories in preschool. Archives of General Psychiatry, 65(10), 1185. doi: 10.1001/archpsyc.65.10.1185

Cicchetti, D., & Cohen, D. J. (Eds.). (2006). Developmental psychopathology. Hoboken: NJ: Wiley.

Cicchetti, D., & Toth, S. L. (2009). The past achievements and future promises of developmental psychopathology: The coming of age of a discipline. Journal of Child Psychology and Psychiatry, 50(1?2), 16-25.

Dodge, K. A., Pepler, D., & Rubin, K. (1991). The structure and function of reactive and proactive aggression. The development and treatment of childhood aggression, 16(5), 201-218.

Heinemann, P. P. (1969). Apartheid: Liberal Debatt Nº2.

Heinemann, P. P. (1972). Mobbning: gruppvåld bland barn och vuxna: Not Avail.

Lorenz, K. (1968). Haben Tiere ein subjektives Erleben? : Verlag die Arche.

Olweus, D. (1993). Bullying at school: What we know and what we can do: Wiley-Blackwell.

Olweus, D., & Roland, E. (1983). Mobbing: Bakgrunn og tiltak: Kirke-og undervisningsdep.

Roland, E. (2014, 2.ed.). Mobbingens psykologi. Oslo: Universitetsforlaget.

Roland, E., & Idsøe, T. (2001). Aggression and bullying. Aggressive behavior, 27(6), 446-462. doi: 10.1002/ab.1029

Scholte, R. H., Engels, R. C., Overbeek, G., de Kemp, R. A., & Haselager, G. J. (2007). Stability in bullying and victimization and its association with social adjustment in childhood and adolescence. Journal of Abnormal Child Psychology, 35(2), 217-228. doi: 10.1007/s10802-006-9074-3

Strohmeier, D., & Noam, G. G. (2012). Bullying in schools: What is the problem, and how can educators solve it? New Directions for Youth Development, 2012(133), 7-13. doi: 10.1002/yd.20003

UiS logo