MENY

Hvordan løse voldsproblemer i skolen?

Kronikken Det farlige klasserommet, i Aftenposten 24.01.2014, tar opp temaet skolevold. En lærer ved en barneskole spør hvordan vi voksne ville oppleve å få trusler, bli slått og trakassert på arbeidsplassen, slik mange elever daglig må tåle i sin skolehverdag. Hvordan ivareta de andre elevenes læring når læreren ikke kan ta øynene bort fra eleven som slår? spør kronikkforfatteren.

Læreren føler seg maktesløs i møte med utagerende elever og spør blant annet om det var riktig av politikerne å legge ned de statlige spesialskolene for å inkludere alle elever i skolen. Aftenposten følger opp kronikken med en reportasje om vold i Osloskolen. «Vold i skolen er et problem for mange elever og lærere», sier hovedverneombudet i Osloskolene. «Noen elever burde ikke vært i et vanlig klasserom. En kan spørre seg hva barnet har opplevd i helgen. Har det fått mat, drikke og sosial kontakt?» sier verneombudet.

Læringsmiljøsenteret

Ved Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning arbeider forskere og rådgivere med å bistå kommuner og skoler i å utvikle gode læringsmiljø og forebygge, hindre og stoppe mobbing og utagerende atferd.
– Det er ikke vanskelig å sette seg inn i den håpløse hverdagen til læreren som har prøvd alt og som ikke ser noen vei ut av problemene, sier seniorrådgiver ved Læringsmiljøsenteret, Svein Nergaard. Det som kan gjøre en forskjell i slike vanskelige situasjoner, er mer kunnskap om problemet, kunnskap om hva som ligger bak og kunnskap om gode tiltak. Kunnskap som hjelper læreren å se saken fra flere sider, ikke minst i perspektivet til eleven som slår, sier Nergaard.

Tydelige holdninger

– Det skal være nulltoleranse for vold og det skal sanksjoneres systematisk, slik at de ikke oppnår noe belønnende med volden, sier førsteamanuensis Klara Øverland ved Læringsmiljøsenteret. Det må være klare regler for håndtering av vold. Vold er skadelig for både utøver og offer - og de som er vitne til volden. De som har utøvd dette må ha tett oppfølging og individuell plan, hvor veiledning, trening på sinnemestring og sosial kompetanse inngår. Det må foretas en grundig analyse av hvorfor volden skjedde. Hva utløste situasjonen, hvilke tanker hadde voldsutøveren, hvilke følelser var involvert.  I tillegg må det vurderes om det er fare for gjentakelse. Dersom voldsutøveren ikke angrer, syntes det var spennende eller mener at vedkommende fortjente det kan det være fare for gjentakelse. Slike holdninger må det jobbes med. Voldsutøveren må få en forståelse for at volden som ble utøvd var en uakseptabel handling som skadet offeret og en erfaring av at vold ikke lønner seg, sier Øverland. 

Sammen om å løse problemer

– Slike situasjoner som beskrevet i kronikken er ofte sterkt preget av å være fastlåste handlingsmønster i bestemte sosiale systemer. Hverken elever eller voksne ser noen mulighet til å handle annerledes. Da må noen komme utenfra og inn for å hjelpe, sier Svein Nergaard.

For å kunne hjelpe elever som viser store atferdsproblemer er man avhengig av at skolen og foreldrene står sammen og trekker i samme retning. Lærere som opplever en hverdag med vold i klasserommet må ha hjelp. Ansvaret for å hjelpe ligger hos rektor, sier Nergaard. Han forteller at Læringsmiljøsenteret får henvendelser fra foreldre til barn som utøver vold, at skolens reaksjon er å isolere barn helt ned i 8-9 års alderen. Dette er ikke en løsning som vil fungere på sikt for noen av partene, sier Nergaard.

Nergaard savner en beskrivelse av hva skolens rektor gjør, i kronikken der læreren beskriver vold i skolen. En lærer skal ikke oppleve å være alene om å løse problemer med vold i klasserommet. Skoleledelsen må være tydelig til stede, sier Nergaard. Rektor kan også søke råd fra PPT som er en uavhengig faglig instans som skal bistå skolen.

Spesialskoler løser ikke problemene

Læreren som mener det er for mye vold i skolen antyder at det var feil å legge ned de statlige spesialskolene etter politisk ønske om en mer inkluderende skole. Var det feil?
– Det var ikke bare en ideologisk basert avgjørelse om en mer inkluderende skole som gjorde at de statlige spesialskolene for elever som viser atferdsproblemer ble nedlagt. Avgjørelsen var også basert på faglige argumenter. Den positive effekten av høy kompetanse på atferdsvansker i personalet, klarte ikke å veie opp for den sterkt negative og utilsikta påvirkningen elevene hadde på hverandre. Under påskudd av å gjøre det som var til beste for elevene, oppnådde man kun å fjerne elever fra normalskolen. Når forskningen viste at spesialskoler ikke var til elevens beste, kunne man ikke lenger argumentere faglig for å opprettholde skolene. Det viser seg også at i skoler eller klasser der det er tradisjon for å ta ut elever som viser atferdsvansker, går det ikke lenge før den «nest verste» eleven får en så dårlig relasjon til lærer og medelever at han eller hun blir søkt ut av klassen. Problemene i skolen blir dermed ikke mindre samtidig som elevene som går over i permanente spesialskoler, på sikt ikke får det bedre.  Dette er en av grunnene til at skolemyndighetene i stat og kommune i større grad prøver å bistå skolene og hjelpe elever og lærere der de er.

Det var i underkant av 100 elever i de statlige skolene for barn med sosiale og emosjonelle vansker på slutten av 1980-tallet, samtidig var det over 1000 elever i offentlige og private barnevernstiltak, slik det fortsatt er i dag. Likevel får nedleggelsen av de statlige spesialskolene mye av skylda for problemene i skolen. Hvorfor tror du det er slik?
– De statlige spesialskolene må ha hatt en veldig symbolkraft, tror Nergaard. At staten hadde slike skoler signaliserte at skolemyndighetene mente det var riktig å ta elever som viste atferdsvansker ut av hjemmeskolen. Et humant samfunn kan ikke løse problemer ved å fjerne barn, sier Nergaard. Læreren som skriver kronikken i Aftenposten sammenligner elevenes læringsmiljø med de voksnes arbeidsmiljø. En viktig forskjell mellom disse to miljøene er at det ikke er frivillig for barn å gå på skole. Det innebærer at skolen (lærer, rektor, PPT, skoleeier, skolemyndigheter) aktivt må arbeide med miljøet både for de elevene som lider under voldsepisoder og for elevene som utøver volden. Retten til et godt psykososialt miljø gjelder for alle elever sier seniorrådgiver Svein Nergaard.

Hjelp til skolene

Alle kommuner har PP-tjenester som bistår skolene. I tillegg til å utrede individsaker, har PP-rådgiverne i sitt oppdrag og bistå systemisk med å utvikle gode læringsmiljø. I mange kommuner er det i tillegg opprettet hjelpetjenester, noen steder kalt ambulerende team, som reiser ut og bistår klasser der problemene er. Det er god støtte for eleven, læreren, foreldrene og rektor å analysere saken sammen med dyktige fagfolk og finne løsninger som kan fungere for både eleven som utøver vold, for medelevene og for læreren.

Utdanningsdirektoratet har de siste årene gjort mye for å informere om hva lærere kan gjøre for å utvikle gode læringsmiljø. Staten støtter systematiske tiltak som Respekt, Pals og LP-modellen som er programmer og modeller skolene kan bruke for å forbygge vold og utvikle gode læringsmiljø. Veilederkorpset og Læringsmiljøprosjektet er andre eksempler på statlige tiltak der fagfolk veileder lærere, rektorer og PP-rådgivere. Hvert år fanger elevundersøkelsen opp signaler på skoler som har problemer og som får tilbud om veiledning fra staten.

Les også:

UiS logo