MENY

Oppfølging av barn etter samlivsbrudd

– Hvem kan hjelpe de minste barna etter samlivsbrudd?, spør Ingunn Størksen.

Teksten sto på trykk i Stavanger Aftenblad 10. mars 2014.

Etter forrige gang jeg skrev om barn og samlivsbrudd i Aftenbladet kom det en del kommentarer av typen «la oss slippe å få dårlig samvittighet» og «det er jo bedre at vi går i fra hverandre enn at de må se oss krangle hver dag».

En av utfordringene for barna er vel at de voksne ikke nødvendigvis slutter å krangle selv om de skilles. En mor jeg møtte på et foredrag ble frustrert av at jeg snakket om å unngå konflikt etter samlivsbrudd og responderte med «Vel, vi kranglet som bare det mens vi var gift, hvordan kan du forvente at vi skal klare å kommunisere rolig nå som vi er skilt?»

Behov for oppfølging og omsorg

Det er viktig at samfunnet jobber med forebygging av både konflikt og samlivsbrudd. Samtidig vil et brudd ikke være til å unngå i visse situasjoner, og da må barna få oppfølging. For de minste barna kan tiden etter et foreldrebrudd være forvirrende og frustrerende. Barn i barnehagealder vet ikke alltid helt vet hva et samlivsbrudd er, og hva det egentlig medfører for fremtiden. «Har far tenkt å skille seg fra meg også, eller?» kan være et tema noen bekymrer seg for.

Barn som opplever samlivsbrudd, er derfor i et stort behov av ekstra omsorg og oppfølging. Men hva skal vi gjøre og hvem kan bidra?

Ifølge barneloven er det foreldrene som har hovedansvaret for å gi barnet omsorg og følge opp barnet ut fra barnets behov.

Samarbeid med hjemmet

Samtidig har barnehagen som oppgave (ut fra Rammeplanen) å samarbeide med hjemmet om å gi individuelt tilrettelagt omsorg for barn. Foreldrenes hovedoppgave blir å gi barnet omsorg, trøst og informasjon, og skjerme barnet mest mulig fra konflikt og krangel.

Barn må få slippe å høre negative ting om sin egen mamma og pappa. Mange foreldre klarer dette veldig bra, og både små og store finner etter hvert ut av den nye livssituasjonen på en god måte. Noen foreldre vil oppleve et samlivsbrudd som en stor belastning både praktisk og emosjonelt, og det kan være godt å søke ekstra støtte fra storfamilien. Men også andre voksne kan bidra.

Det ideelle for barnet etter et brudd er selvsagt om mor og far og barnehagen kan fortsette et godt samarbeid til barnets beste. Men det selvsagte er ikke nødvendigvis alltid like enkelt. I vårt forskningsprosjekt fortalte ansatte om enkelte foreldre som krangler med hverandre og barnehagen om hvem som skal ta ansvaret for barnets skiftetøy…

Lik informasjon til mor og far

Barnehagens bidrag kan være å gi informasjon om hvor viktig det er at de voksne nå står sammen og unngår slike uheldige garderobe-diskusjoner.

Det å dele ut lik informasjon til begge parter er avgjørende, siden man ikke lenger kan forvente at foreldrene informerer hverandre. De ansatte kan demonstrere for barnet gjennom sin væremåte at det fint går an å bry seg om både mor og far selv om de to ikke lenger bor sammen.

Barnehagen må også følge opp barnet etter et samlivsbrudd, men noen kan bli usikre på hvordan de skal gå frem.
«Jeg vet at mor og far skal skilles, men det skal du ikke bry deg om lille venn. ALT skal bli som før!» er selvsagt en svært uheldig melding å gi til et lite barn. Dette underkjenner det barnet opplever. Et slikt utsagn forteller barnet at de voksne ikke bryr seg om å høre noe om barnets opplevelser, at slike opplevelser ikke er viktige, og at det beste er å fortrenge det hele så fort som mulig. 

Trøst og varme

Dyktige barnehagelærerne vet at et foreldrebrudd er en dramatisk hendelse for barnet. De gir mye trøst og varme, og hjelper barnet til å fortolke sin frustrasjon, sorg og sinne uten å presse barnet til å snakke når det er for tidlig. I dette arbeidet tar de i bruk bøker og materiell som kan hjelpe barnet å slippe ut litt av sine egne opplevelser.
De bidrar til at barnet kan forstå hva et samlivsbrudd er, og gir aldersadekvat informasjon i samarbeid med foreldrene.

Barnehagelærere vet at barna har behov for et «fristed» med mye lek, og har som et hovedprinsipp å følge og støtte barnet gjennom en krevende livssituasjon.

Tekst: professor Ingunn Størksen.