MENY

Kriser og livshendelser. Hva kan barnehagen gjøre?

Selv om det kan være vanskelig og utfordrende å møte barn som har opplevd noe vondt, er det viktig å være klar over at for de små kan alle nære voksne ha stor betydning for hvordan de har det i etterkant av det som har skjedd.

Barnehagelærer og barn.

Pedagoger og annet personell som vi møter kan noen ganger uttrykke usikkerhet i forhold til hvordan disse barna kan imøtekommes på best mulig måte, og mange etterlyser derfor mer kompetanse og opplæring på dette området.

Ved Læringsmiljøsenteret har vi vært opptatt av hvordan pedagoger og annet personell kan forholde seg til barn som sliter med emosjonelle vansker knyttet til kriser, ulykker og traumer. Bakgrunnen for dette er at undersøkelser fra Nasjonalt folkehelseinstitutt har vist at kun et mindretall av barn som har behov for hjelp i forbindelse med psykiske vansker har hatt kontakt med helsevesenet om problemene sine.

Det er dermed rimelig å anta at alle voksne som jobber med barn kanskje daglig møter barn med mentale helseproblemer som ikke får tilfredsstillende hjelp fra helsevesenet. Det vil si at enten vi liker det eller ikke så må vi forholde oss til barn som sliter uten å få den hjelpen de har behov for. Mange av disse barna sliter fordi de har opplevd kriser eller negative livshendelser. Kan vi gjøre noe for disse barna? Vi mener ja – og at dette kan ha stor betydning både for barnets egen hverdag og videre utvikling samtidig som det også har betydning for samspillet i barnegruppen.

Gjennom vårt samarbeid med Senter for krisepsykologi har vi tilegnet oss kompetanse som vi ønsker å bringe videre til det pedagogiske praksisfeltet om disse temaene. Senter for krisepsykologi har lang erfaring i arbeid med barn og unge som har opplevd kriser og andre negative livshendelser. 

Viktig med imøtekommenhet

Bruce Perry er en amerikansk pedagog og psykiater som har lang erfaring innenfor dette området. I artikkelen Principals of Working with Traumatized Children: Special Considerations for Parents, Caregivers, and Teachers understreker han at det er veldig viktig for disse barna å oppleve imøtekommenhet fra pedagoger og andre voksne som jobber med barnet. Som voksen må man ikke utstråle redsel eller motvilje for å komme inn på det vonde som barnet eventuelt vil involvere oss i.

Noen barn som er traumatisert fokuserer gjerne mer på nonverbal atferd, og kan fort mistolke grimaser og ubevisste tegn som motvilje eller avvisning hos den voksne. Det er viktig å huske på at barnet kan være vant til stadige avvisninger, og at dersom det tolker noe som en ytterligere avvisning, kan dette forstyrre muligheten til en god relasjon med den voksne i barnehagen betydelig.

"Rekode" de vonde hendelsene

I boken Krisepedagogikk beskriver Magne Raundalen og Jon Håkon Schultz en del kunnskap som kan være nyttig for pedagoger når de til daglig er sammen med barn som har opplevd kriser og traumer. Særlig er de opptatt av at arbeidet må foregå på premisser som passer inn i pedagogens rolle på en måte som pedagogen føler seg komfortabel med.

Et viktig moment som de fremhever er det de omtaler som terapiens grunnelement, nemlig å sette ord på det som er opplevd. Ved å fortelle om det vonde som har hendt, vil det bli ryddet og arkivert i hjernen vår og plassert som noe ”historisk”, det vil si at man husker det som en hendelse i fortiden. Traumatiske hendelser vil ofte gjenoppleves i form av påtrengende minner og mareritt, og noen ganger virker det som om det traumatiske skjer i nåtid. Minnene kan være svært livaktige. Ordets makt er at det kan brukes til å ”rekode” de vonde hendelsene på en måte som gjør at slike gjenopplevelser reduseres.

La barnet selv ha kontroll over situasjonen

Men hvordan kan vi hjelpe barna i barnehagen med dette sånn helt konkret? Vel – det kan sikkert være mange måter. Et eksempel på en aktivitet er noe vi allerede gjør veldig ofte i barnehagen – nemlig tegning. La barna få tegne noe de har lyst til. Si til dem at de får velge helt fritt å tegne noe de er opptatt av. I en del tilfeller vil barn som har opplevd kriser tegne noe som er relatert til dette.

Så kan man videre si til dem at dersom de har lyst til å vise tegningen til de voksne og/eller fortelle hva de har tegnet så er de veldig velkomne til det. Men bare dersom de selv ønsker det. På den måten lar man barnet selv ha kontroll over situasjonen. Dette er et svært viktig prinsipp, som skiller pedagogikk fra terapi. La oss si at et av barna tegner en situasjon som kan minne om noe traumatisk. Dersom du merker at barnet ønsker å involvere deg i det hun/han har tegnet, eller å snakke med deg om det, er det barnet som har tatt initiativet – og som dermed har kontrollen over situasjonen. Da kan man regne det som en invitasjon til å vite om dette eller å involvere seg.

Det ville være noe helt annet dersom du ba barnet tegne eller skrive om noe spesifikt det har opplevd i forbindelse med noe traumatisk. Det ville bety at det er du som sitter med kontrollen, og barnet ville ikke ha samme mulighet til selv å regulere følelsene sine og styre situasjonen, slik at det aldri ble ”for mye”.

Behov for å bli sett og hørt

En pedagog som er unnvikende i forhold til en invitasjon fra barnet om å snakke om vanskelige tema, er som sagt uheldig. Det kan gi barnet uønsket erfaring med hvordan vi snakker og bearbeider vonde opplevelser. Barnet kan oppfatte at det er viktig å være på vakt, at det er viktig å unngå det som minner om det vonde, og at det er best å holde alt for seg selv. Dette kan kalles negative mestringsstrategier, som på sikt vil være uheldig eller direkte skadelig. Det er det motsatte som må være målet, også innenfor en pedagogisk kontekst.

Positive mestringsstrategier kan stimuleres gjennom omsorg, støtte, og konstruktive utfordringer. Dermed har pedagogen drevet fornuftig pedagogikk på en måte som gir terapeutisk effekt. Du trenger ikke være noen ekspert.

Disse barna har behov for å bli hørt og forstått. Vær der for dem, og lytt til hva de har å fortelle. Fortell dem at du forstår at de har hatt vonde opplevelser, og at du vil gjøre det du kan for å bidra til at situasjonen kan forandre seg. Videre kan du for eksempel be PPT eller BUP om veiledning. Kollegaer kan også være gode diskusjonspartnere.

Dersom barnet mister sin trygghetsfølelse, blir det vanskelig å utforske verden gjennom lek, og dette kan hindre utvikling av et godt selvbilde og motivasjon. Man kan tenke seg at de ser verden gjennom andre briller enn venner og lærere. De forventer at barnegruppen er et truende sted, og de kan være på konstant utkikk etter faresignaler. Dette kan ødelegge deres evne til å oppleve den voksnes velvilje, og kan forstyrre barnets evne til å oppføre seg på en positiv måte.

I heftet Emosjonelle vansker: Hva kan voksne i skolen gjøre for elever med emosjonelle vansker forårsaket av negative livshendelser (pdf) har vi listet opp noen flere eksempler på hva pedagoger kan gjøre for barn som sliter med denne typen utfordringer.

 

Tekst: professor Thormod Idsøe