MENY

Samlivsbrudd – hva med barna?

I 2012 opplevde nesten 12.000 barn under 18 år, en del svært unge, at foreldre ble separert.

11.856 barn under 18 år opplevde i 2012 foreldres separasjon, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). Grunnen til at jeg presenterer tall for separasjon, og ikke for skilsmisse, er at separasjon markerer det tidspunktet hvor foreldrene flytter fra hverandre.

Det at mor og far flytter fra hverandre merkes godt og gjør ofte vondt. Det er viktig å merke seg at SSB ikke har statistikk over samboende foreldre som går fra hverandre. Dersom disse var med, ville tallet ha blitt en god del større. Det vil si at det er et betydelig antall barn hvert år som opplever denne relativt dramatiske livshendelsen.

Men er det virkelig så farlig og dramatisk? Har ikke samlivsbrudd nå blitt så vanlig at barna ikke bryr seg? Og mange foreldre er jo så flinke til å samarbeide og legge til rette, så hva er problemet?

Jeg har forsket på samlivsbrudd i mange år og har fått mange tilbakemeldinger fra folk flest på epost, telefon og i brev. Mitt generelle inntrykk er at den første tiden etter bruddet som regel er strevsom for de fleste. Etter en tid finner mange foreldre gode løsninger og avtaler samvær som gjør at livet kan gå videre i rimelig harmoni både for store og små. Jeg får også ofte høre om de aller vondeste eksemplene. De skal ikke gjengis her, men et gjennomgående tema er at konflikten mellom mor og far har eskalert til uante nivåer og at barna lider.

Hva sier så forskningen? Tar barn alvorlig skade av samlivsbrudd?

Her finns ingen enkle «one size fits all»-svar, det kommer an på. Men barna som opplever skilsmisse, er i økt risiko for vansker. Professor Paul R. Amato er ledende på dette feltet. Han har to ganger tidligere arbeidet frem oppsummerings-studier (eller meta-studier) om effekter av skilsmisse for barn, og har nå kommet med en ny oppdatering av dette viktige arbeidet. Hans konklusjon er klar: Gruppen av barn som har opplevd skilsmisse, har flere tilpasningsproblemer enn de med fortsatt gifte foreldre. Dette gjelder både i USA, Asia, Europa og andre deler av verden.

Videre sier Amato at barns reaksjoner etter samlivsbruddet er knyttet til hvor mange andre negative hendelser bruddet fører til (foreldrekonflikt, flytting, bytte av skole osv.) Det er også avgjørende hvordan de voksne rundt barnet håndterer situasjonen. Som gruppe kommer allikevel barn av skilte foreldre litt dårligere ut enn andre barn når vi måler for eksempel atferdsproblemer, symptomer på angst og depresjon og skoleprestasjoner. Det dreier seg om gjennomsnittsforskjeller, og det er stor variasjon innen de to gruppene (de som har og de som ikke har opplevd skilsmisse). Vi snakker om en økt risiko for tilpasningsproblemer.

Mange klarer seg bra, mens andre sliter over lang tid. Dette er konklusjonen i de fleste studier, men det finnes variasjoner. Noen studier viser relativt store negative effekter av skilsmisse, mens andre viser mindre eller ubetydelige effekter.

Variasjonen beror blant annet på at forskerne bruker ulike skalaer (for eksempel for depresjon og atferdsproblemer), og studerer ulike aldersgrupper (det er flest studier blant de eldste). Ofte klarer ikke spørreskjemaene å fange de virkelige vanskene barn sliter med etter samlivsbrudd. Det er for eksempel uvanlig å inkludere fenomener som forvirring, skuffelse, savn, dårlige minner og resignasjon.

I forskningsprosjektet «Barnehagens møte med barn og familier som opplever samlivsbrudd» prøvde vi å gå dypere inn i temaet ved å gjennomføre en rekke studier av mer kvalitativ natur blant barn og voksne i barnehager. I en studie med femåringer anvendte vi kort med bilder av ulike følelser og opplevelser barn kan ha. Barna fikk sortere kortene ut fra hva de syns lignet eller ikke lignet på egen situasjon. Kortsorteringene til barna ble analysert med noe som kalles Q-metode.

Resultatene viste tre hovedtendenser blant barna.

En gruppe barn uttrykte glade følelser og gode relasjoner til andre.

En annen gruppe uttrykte blandede følelser gjennom kortsorteringene. De syns de ofte kunne være både glade, sinte, triste og ensomme.

Den siste gruppen uttrykte ensomhet og tristhet hos seg selv og i familien. De var opptatt av at mor og far ofte var lei seg og at de måtte trøste dem.

Resultatene fra disse analysene var viktige. Samtidig kommuniserte barna også andre ting i data-innsamlingen som vi ikke klarte å fange opp i analysene våre. Noen av barna reagerte for eksempel med kroppslig uro når de fikk se kortene med vanskelige følelser. Andre skalv med leppene. Noen måtte ta pauser. Det var tydelig at enkelte kort traff dem. Et barn fortalte at det aldri fikk se mor og far samtidig. Mor leverte i barnehagen, far hentet. En verden med mor, en verden med far.

Det var slike ting som gjorde mest inntrykk. Hva var grunnen til at vi fikk innsyn i disse opplevelsene? Sannsynligvis fordi vi tok oss tid og fordi vi hadde med oss billedkortene med gjenkjennbare følelser og situasjoner. Hva kan barnehagen gjøre for barn som opplever samlivsbrudd? Dette er jeg veldig opptatt av, så det får jeg komme tilbake til en annen gang.

Vi snakker om en økt risiko for tilpasningsproblemer.

 

Tekst: Ingunn Størksen. Den stod på trykk i Stavanger Aftenblad 24. januar 2014.