MENY

Hjelp og støtte er viktige ord nå

I løpet av de siste dagene har ansatte i skoler lagt planer for hvordan de skal kunne drive hjemmeundervisning. Undervisningen skal være til hjelp og støtte slik at elevers læring ikke stanser opp i en kritisk periode for landet. Samtidig tenker mange, også i skolen, på hvordan de kan bidra til at ingen blir sittende alene med vanskelige tanker og hendelser. Vi må snakke om å tørre og være den ene.

Gutt med nettbrett. Bildet er tatt bakfra. Skolene har hatt kort tid på seg til å lage et godt opplegg for elever som har hjemmeskole. Foto: Nina Grini.

Det er som å være i en film. I disse dager har jeg har vært observatør med flere hatter på, som pedagog, mamma til to gutter på ungdomsskole og barneskole, og som kona og veilederen til en rektor.

Jeg ser og hører at ordene hjelp og støtte er viktig på alle nivå, i tillegg til å sørge for at alle har den ene.

«De voksne sier at vi ikke trenger mange venner,
Det holder med den ene.
Er det noen som har nummeret til Ene?»

                  (fra Linn Skåbers bok Til Ungdommen)

Klokken er 08.30 fredag 13. mars. Eldstemann i huset har akkurat våknet. Han har fri i dag. Det har skolen sagt. Skolen er stengt på grunn av koronaviruset, men han må likevel være klar. Han skal hjelpe til ved å være testelev for hjemmeundervisning gjennom nettbrett. Lærerne forbereder seg og de trenger elevenes hjelp. Hvordan skal de få elevene inn på de rette arenaene til rett tid?

Sander sitter bakoverlent med nettbrettet i fanget. Venter på kontakt. Han stønner litt, synes de voksne bruker litt vel lang tid. Planlegging tar tid. Sander har fått beskjed om å gå inn på Classroom på nettbrettet sitt. Plutselig dukker et kjent ansikt opp.

– Hei, der er du jo. Så fint at du kan hjelpe, sier rektor. I bakgrunnen høres summing og mumling.

– Trykk deg inn nå, på den lenken! Sånn, der, nå er du der!

– Ja, jeg har vært her hele tiden jeg. I Classroom, altså.

Så dukker det opp enda en elev på skjermen. Det kan høres glede blant lærerne.
– Yes, det gikk!

Rektor dukker opp på skjermen igjen.
– Så bra gutter, takk for hjelpen, da kan dere logge av – vi sees på mandag! 

Jeg går ned i stua til nyhetsoppdatering og e-post.

– Kan jeg gå ut med gutta? spør Sander.

– Bare en eller to. Husk jeg sier det for å hjelpe landet!, svare jeg. Sander ler, han vil ikke velge, så han blir hjemme. Jeg sukker. Gjennom hele oppveksten til ungene mine har jeg sagt Ta med alle!, Pass på alle! og Vi ber alle! Jeg roper etter han og broren som går ut for å spille basket:

– Dette er unntakstilstand!

Samme fredag planlegger lærerne videre på ungdomsskolen. De enes om at elevene må signere seg inn i Classroom hver morgen, slik at lærerne vet de er. Er de ikke på, regnes det som fravær og lærer ringer hjem for å høre om det er eventuell sykdom. Lærerne planlegger for læring i mange fag, tverrfaglig og opp mot kompetansemåla. Gjennom dagen samarbeider de om å utvikle de aktiviteter og oppgaver for de kommende dagene.

Et eksempel er å lese inn en lydfil om refleksjoner rundt samenes situasjon i Norge. Tekstene knyttet til kompetansemål i norsk og samfunnsfag. Lydfila knyttes til den skriftlige besvarelsen som skal leveres senere på dagen. Gymlærerne forbereder noen filmsnutter som kan brukes gjennom uka. Lærerne planlegger for utlogging av elever kl. 14.00. Jeg er imponert. Nettbrettet, som til tider har vært omdiskutert, er nå utrolig flott og til god hjelp og støtte i lærernes undervisning og elevenes læring.

Mandagen kommer. Gutta våkner og tar frokosten i pysjen.  Sander får tekst som skal leses og oppgaver som skal besvares. Læreren er tilgjengelig for støtte og hjelp i Classroom-chaten mellom kl. 10 og 12.

– Skal vi ta en luftetur sammen klokka 12?, spør jeg. Eldstemann svarer:

– Nei, jeg har kroppsøving da. Noe trappegreier. Nei, vent litt. Her spør de meg om hvor mange situps jeg tar på ett minutt.

Han leser videre nedover i dagsplanen:

– Hva er målet ditt? Hvilken utvikling har du hatt i perioden? Vurdering av egen innsats.

Skolen har allerede første dag med målsetting, egenvurdering og periodevurdering.

Lillebror reagerer ikke helt på samme måte når jeg foreslår fysisk aktivitet eller luftetur ut av heimen. Han ser på meg med heva øyebryn og åpen munn og sier:

– Seriøst?

Jeg hører lyder fra et kjent spill.

– Sander og jeg skal spille bordtennis ute etterpå, ropes det.

– Slapp av. Dette er første dagen. Noen timer ekstra på rumpa er ikke krise, sier jeg til meg selv.

Lillebror logger seg på samtidig med storebror. Oppgaver om å finne land på Europakartet ligger på vent. På pulten ligger mobiltelefonen. Jeg hører stemmene to klassekamerater. Den ene korrigerer:

– Nei, det er feil. Det der er Polen!

Jeg smiler. Jeg hører samarbeid, glede, refleksjon og hjelp. Jeg gleder meg over at lærerne har planlagt for faglig og sosial læring. Hvordan er det med fysisk aktivitet der da? Jeg minner gutta om å reise seg fra stolen en gang imellom, før jeg kopler meg på Kunnskapsdepartementets direktesending med innlegg fra statsministeren.

Erna gir folket gode råd. På spørsmål om hva vi kan gjøre for å hjelpe i denne korona-situasjonen, svarer Erna:

– Du kan gjøre mange ting, som du sikkert allerede gjør. Vaske hender. Ha faste venner du leker med.

Hun bryter fort sin egen setning og legger til:

– Dersom du vet om noen som ikke har så mange venner, de som kanskje kan føle seg litt eller veldig ensomme. Ring dem! Send en snap!

Jeg kjenner at jeg liker Erna nå. Vi tenker likt, men jeg vil hjelpe henne og hvisker inn i skjermen:

– Si noe om hva de kan si – gi noen forslag! Dette er vanskelige greier.

Her er noen konkrete tips til hva du kan råde barn eller ungdom som ringer en som de tenker er ensom:

– Hei, hvordan går det? Kjeder du deg? Vil du spille med meg etterpå? Er du syk eller frisk? Er noen du kjenner syke? Hvem er det? Tenker du på det?

Utpå kvelden denne mandagen spør rektoren på skolen til gutta mine, han som i denne historien også er faren deres:

– Vil det være lurt å ha en annen type chat? Vil det være til hjelp? En miljøarbeider har fått en ide. Vi bør ha en chat, et Classroom for mer enn fag. Vi må ha et møtested for de som ikke har den ene eller de to vennene å chatte med. Hun er bekymret for de elevene som ikke har noen å spørre om hvor Polen egentlig ligger. Eller de som ikke har noen å snakke med. De som kjenner at de er litt lei av alt eller at alt blir så mye nå. At tankene gjør at de ikke klarer dette alene. Eller de elevene som er redde for bestemor som har diabetes, og for mamma som er redd hele tiden. De må ha noen med hjerterom.Hjerterom: tekst inne i et hjerte

Rektor bestemmer seg. Dagen etter besluttes det at miljøarbeiderne skal være tilgjengelig på chat for hvert trinn i det som skal hete Hjerterommet.

– Så flott, tenker jeg. Skolene må legge til rette for mer enn å opplyse om telefonnummeret til alarmtelefonen til barnevernet, Røde Kors' hjelpetelefon og Redd Barnas telefon. Skolen bør ha nære, kjente voksne som kan snakke med barn og ungdom. Skolen bør ha voksne som kan prate med fullt hjerterom, også med den eleven som ikke mestrer å gå inn på Classroom, fordi han eller hun måtte trøste lillesøstera fordi den engstelige mammaen ligger og sover med pilleglasset ved siden av seg. Barn trenger en trygg voksen å betro seg til. I et Hjerterom kan en voksen vurdere om de trenger mer enn en prat.

– Hva med åpne et Skravlerom? En slags klassens time, spør jeg rektoren. Jeg tenker meg et rom som har tid og plass til alle elever, spørsmål og svar til støtte og hjelp. Det kan jo også bli et rom der livsmestringstemaer kan få særlig plass: Hvor mange er smittet nå? Hva er de beste rådene for å unngå smitte? Hvordan bidra til at alle har nummeret til Ene? Kan du være Ene?