MENY

Inkludert – for enhver pris?

Kan man forstå begrepet inkludering slik at det å bli inkludert kan innebære noe negativt? Kanskje er vi for overfladiske og for lite presise når vi snakker om inkludering.

En sirkel med mennesker med hendene samlet i midten. Vi ser bare hendene. Foto: iStock. Vi tenker gjerne på inkludering som noe som er utelukkende positivt, men kan det også ha negative aspekter?, spør Svein Nergaard i denne bloggposten. Foto: iStock.

– Jeg foreslår at vi dropper begrepet inkludering og heller snakker om åpenhet, sa læreren fra en videregående skole. Han forklarte at han hadde en sønn som hadde begynt på videregående, og at han nødig ville at sønnen skulle bli inkludert i gjengene på skolen. De var verken mors beste barn eller praktiserte gode elevroller slik han så det. De «ruler» i kantina og har strenge makthierarkier. Læreren hevdet at elevene i disse gjengene viste alle tegn på at de følte seg godt inkludert og var tilfredse i sine roller.

Når vi snakker om inkludering i skolen, legger vi voksne underforstått alltid positive verdier inn i dette og mener at når elever er inkludert, har de det trygt og godt og er velfungerende. Slik er den offisielle språkbruken. Men er det mulig at en slik begrepsforståelse kan tilsløre viktige forhold i arbeidet med å skape en inkluderende skole?

Djupedalutvalgets store og viktige utredning om mobbeproblematikk fikk tittelen Å høre til (2015). Det var ikke tilfeldig. Å høre til blant noen er sentralt for alle mennesker. Noen søker sammen i fellesskap som har andre verdier og idealer enn de offisielt formulerte. Slike fellesskap kan for mange bli innfallsporten til samfunnsmessig utenforskap, psykiske problemer og kriminalitet. Sterke sosiale bånd og mekanismer finnes i det vi kaller sub-, eller utgrupper. Medlemmene finner en tilhørighet som er sterk og som tilfredsstiller behovet for tilhørighet til tross for streng rangorden hvor straff og frykt er viktige virkemidler. De er godt inkludert, og relativt sett velfungerende i sitt, for oss, snevre og lukkede fellesskap.

Ane og Lars Qvortrup hevder i boken Inklution at da vi gikk fra å bruke begrepet integrere til begrepet inkludere, forsvant perspektivet om at den som skulle inkluderes selv hadde noen rolle i dette. Det blir i veldig liten grad stilt noen krav til de som skal inkluderes. Inkludering blir prosesser hvor individet er tilsynelatende passivt og uten betydning. Det hele forklares med systemets ansvar for å tilrettelegge og endre seg. Trenger vi et sterkere fokus på den enkeltes elevs mulighet for å gjøre selvstendige valg og slik velge de gode fellesskapene?

Læreren som heller ville snakke om åpenhet enn inkludering, mente at vi snakker altfor lite om hvem som reelt opplever tilhørighet hvor. Inkludering blir et unyansert ord for festtaler, mens vi i hverdagen er for lite opptatt av hvordan elevene dekker sitt behov for tilhørighet, og hva vi voksne, og elevene selv, kan gjøre for å påvirke det. Kanskje har han rett?

Les mer: