MENY

Mobbing og krenkelser er et samfunnsproblem

Det er mye snakk om skolens plikt til å stoppe mobbing. Det er riktig og viktig, men mobbing er ikke bare et problem i skolen. Det er et samfunnsproblem.

Foreldre ler av noe de ser på TV, mens barna ser alvorlig på. Foto: iStock. Når barn ser at foreldrene gjør narr av noen de ser på TV, lærer de at det er akseptabel atferd. Foto: iStock.

Når vi vet at atferd læres i samspill med de miljøene de er en del av, er det ikke urimelig å anta at barn lærer mobbeatferd både i og utenfor skolen. Når mamma og pappa, de mest betydningsfulle rollemodellene i et barns liv, baksnakker, ler av og kommer med krenkende uttalelser om andre, foran og sammen med sine barn, vil nok sannsynligheten være stor for at barn lærer at det er greit å oppføre seg slik mot andre. Når barna, gjennom alle de ulike mediekanalene de bruker, blir eksponert for at det er helt greit at voksne mobber og krenker andre, vil slik atferd læres av barna.

Vil ikke se – vil ikke høre

Det var overskriften redaktøren i min lokalavis valgte da han på lederplass kommenterte de ferske mobbetallene som nylig er presentert for oss. Elevundersøkelsen viser at antall elever som opplever å bli utsatt for mobbing har økt med 3 % siden 2016. Dette er svært bekymringsfullt, særlig med tanke på den kunnskapen vi har om hvilke store konsekvenser mobbing og krenkelser har for de som utsettes for dette. Når årsakene til de høye mobbetallene skal forklares, er ikke redaktøren for lokalavisa alene om å fremheve at de voksne i skolene ikke gjør nok, de vil ikke se, og vil ikke høre. Politikere presiserer at det er skolene som må bli bedre i kampen mot mobbing, og vår statsminister lovet «null mobbing i skolene» under siste valgkamp.

For å nå dette målet har myndighetene utarbeidet plikter og forslag til sanksjoner dersom skolene ikke klarer å følge opp mobbesaker. Vi har fått et nytt kapittel i opplæringsloven, § 9A-4, som gir alle som arbeider i skolen plikt til å følge med, gripe inn, varsle, undersøke og iverksette tiltak. I tillegg skal skolen jobbe aktivt for å skape et trygt og godt fysisk og psykososialt læringsmiljø som fremmer helse, trivsel og læring (§ 9A-3). Dette innebærer blant annet å bygge gode relasjoner til elevene ved å se dem, lytte til dem og være gode rollemodeller for dem. Det innebærer å jobbe proaktivt for å skape gode vennerelasjoner og gode miljøer, både innad i klassen, på tvers av klasser og i friminuttene. Og det innebærer å skape et inkluderende læringsmiljø hvor alle elever opplever mestring og likeverd. Her vet vi at mange skoler må bli bedre, men vi vet også at mange skoler gjør en svært god jobb med å fremme trygge og gode psykososiale miljøer for sine elever.

Men er dette nok for å redusere og hindre mobbing? Holder det med nye kapitler i lovverket, hvor målet er å fange opp mobbesaker som allerede er i gang? Holder det med sanksjoner og oppfølging fra Fylkesmannen? Er det nok at skoleledere, lærere og assistenter gjør alt de kan for å skape gode og trygge miljøer for å unngå at mobbing i det hele tatt skjer?

Jeg tror dessverre ikke det. Jeg mener vi i tillegg må gå utenfor skolen for å se hvilke mekanismer som er med på å skape og opprettholde mobbing. Vi må se på mobbingen som et samfunnsproblem og ikke kun et skoleproblem. Skolen er én arena der mobbingen kan vise seg og utvikle seg, en arena blant mange. Bør vi ikke derfor også se nærmere på hvor barna og de unge lærer mobbeatferd? Hvor lærer de å utestenge hverandre fra sosiale settinger? Hvor lærer de å krenke hverandre med negative ord og handlinger? Hvis vi ser på de ulike mediekanalene vi har, skal vi ikke lete lenge før mobbing og krenkelser blant voksne virker helt akseptabelt.

Ta for eksempel det «koselige» programmet "Farmen" hvor deltakere skal kjempe om seieren i nydelige, grønne omgivelser blant kuer, hester og søte kattunger, men hvor veien til seier går via interne intriger, baksnakking og høylytt krangling deltakerne imellom. Vi kan tydelig se at TV-produsentene og castingbyråene bevisst har plukket ut motsetninger i gruppa, slik at det blir dramatikk og "spenning" for oss som ser på. Og vi lar oss rive med, gjerne foran barna som hører våre negative beskrivelser av den ene og andre deltakeren. I etterkant av flere av rundene med Farmen, har flere deltakere stått frem og fortalt om sine mobbehistorier både under og etter oppholdet.

Dette programmet er ikke unikt i så måte. Det skjer på "Idol", hvor dommerne gir ærlige, og ofte nedlatende, tilbakemeldinger til unge håpefulle, hvor vi voksne ler sammen med barna våre av de «håpløse» sangerne som har tatt mot til seg og meldt seg på. Det skjer på "71 grader nord", hvor deltakerne må danne allianser og stemme hverandre ut for å komme lengst mulig, og hvor det dermed betyr at skal du komme lengst, må du ikke bare være sterkest fysisk, men du må også være "smart" og dolke andre i ryggen.

Ikke minst skjer det på Facebook, de voksnes frie kommunikasjonskanal. Der kan det se ut som at alle grenser for hva man kan si og mene om andre totalt er visket ut. På Facebook kan vi helt uberørt snakke om andre med svært nedlatende og krenkende beskrivelser. Der kan vi for eksempel kommentere politikeres utseende på negative måter, vi kan fritt diskriminere andre eller vi kan komme med svært nedsettende og alvorlige personangrep på personer vi er uenige med. Vi kan opptre som såkalte nettroll uten at det får konsekvenser for oss.

Et samfunnsansvar

Når mobbetallene fra Elevundersøkelsen ble presentert, undrer vi oss over hvorfor dette kan skje. Vi spør oss hvorfor mobbingen øker på tross av alt anti-mobbearbeidet som har foregått på skolene gjennom en årrekke. Hvorfor klarer ikke skolen å stoppe mobbing? spør vi.  Jeg tror at skal man få bukt med mobbingen, må vi se på mobbing som et samfunnsproblem, og dermed også som et samfunnsansvar.

Skolen skal selvfølgelig fortsette sitt arbeid med å forebygge, avdekke og iverksette tiltak rundt mobbing, men jeg mener vi i tillegg må rette en mye større oppmerksomhet mot arenaene utenfor skolen og på hvor mobbingen læres. Vi voksne må få større bevissthet rundt vår rolle som rollemodeller ovenfor våre barn, for våre holdninger og uttalelser om andre. Vi voksne må få større kunnskap om hva mobbing handler om og om hvor store negative konsekvenser mobbing har for den som utsettes. Politikere må ikke kun se på tiltak i skolen, men også sette mobbing på agendaen i et større perspektiv. Og ikke minst må mediekanaler og tv-produsenter ansvarliggjøres i mye større grad. Tenk om man kunne lage flere programmer der positive sosiale egenskaper var det som skulle til for å vinne, som for eksempel i ungdomsserien Best i mest, der man får ekstrapoeng for best utvikling og for å ha en positiv innstilling.

Skolen er, og skal selvfølgelig fortsette å være, en viktig arena i arbeidet mot mobbing, det er på skolen alle barna er store deler av dagen. Men vi må også ta et større ansvar som foreldre, som kollegaer, som politikere og som medieaktører dersom vi skal klare å redusere mobbing i skolen!