MENY

Pedagogikk som relasjon

Jeg lar meg tiltrekke av vakre omslag. Utdanningens vidunderlige risiko av Gert J.J. Biesta er en tankevekkende bok som utfordrer «oppleste og vedtatte sannheter» i pedagogikkfaget, skriver Fagbokforlaget i sin omtale av boka som ble gitt ut på norsk rett før sommeren. Det er en setning som forlagene skriver om veldig mange av sine utgivelser!

Boka Utdanningens vidunderlige risiko av Gert J.J. Biesta ble med på sommerferie mest på grunn av det estetiske omslaget og mindre på grunn av ønsket om å lese en kritikk av oppleste og vedtatte sannheter. Gert Biesta, professor i pedagogisk teori og politikk, nå ved Universitetet i  Luxembourg, men også godt kjent i Skandinavia gjennom gjesteprofessorater ved Universitet og Høgskoler, var bare et navn ofte sett i referanselister for meg. Derfor var en vakker bok med en drømmetittel med meg i sommer. Og jeg likte kapitlene Kommunikasjon, Læring og Virtuositet svært godt. Bak i boka er det et intervju med Biesta, og det kan anbefales som en inngang til lesningen.

Men dette skal ikke være en bokanmeldelse. Bare et tips til lesestoff. Utgangspunktet mitt for denne bloggposten er en artikkeloverskrift som gjorde meg nysgjerrig fra siste nummer av Norsk Pedagogisk Tidsskrift: «Eksistensiell refleksjon og moralsk nøling – Pedagogikk som relasjon, fortolkning og språk» skrevet av Tone Sævi. Kanskje fordi jeg hadde lest språket til Biesta lurte jeg på artikkelens referanser. Og ganske riktig! Denne artikkelen setter fokus inn mot hans ideer om pedagogikk. Sævi gir tankevekkende perspektiv på hvordan pedagogikk i dag viser til resultater, til utdanning som noe økonomisk nyttig, som noe politisk. Hun sier det hører til den angloamerikanske tradisjonen, og vil med henvisning til Biesta, van Manen, Skjervheim og andre heller se på pedagogikk i en europeisk tradisjon. Den europeiske tradisjonen knytter pedagogikk først og fremst til medmenneskelighet, verdier og moral. Vi snakker om dannelse. Både forskning på, og praksis i, skole preges av en smal forståelse hos oss, mener Biesta og flere med han, mens utgangspunktet for all pedagogsik forskning og praksis må være at pedagogikk må forstås komplekst, mangetydig og motsetningfullt. Men hva betyr nå det?

Jo, det er et forsvar for at det språket vi bruker for å tolke pedagogisk virksomhet  både er avhengig av konteksten, personene i skolen og relasjonene mellom dem.

I artikkelen til Sævi er det særlig relasjonen mellom den voksne og barn og unge som får oppmerksomhet. Den relasjonen må innebære at læreren alltid vet hvem hun er som voksen person, og hvordan hun handler i forhold til eleven i det personlige møtet. Dette er en relasjon som alltid er viktigst for eleven, en relasjon som har størst konsekvenser for den unge. Relasjonen mellom den voksne og eleven gir pedagogiske muligheter som forutsetter åpenhet for det Biesta kaller det risikofylte. Det betyr at ikke alt i pedagogisk praksis kan eller skal planlegges og kontrolleres!

Dette kan du lese mer om  i siste nummer av Norsk Pedagogisk Tidsskrift (nr 4/2014) i artikkelen til Tone Sævi. Finner du den ikke online eller abonnerer på tidsskriftet, kan du ta kontakt.

God lesning!