MENY

Når observasjon endrer praksis

Når vi utfordrer vår praksis og våre arbeidsmetoder kommer ulike syn på barn og barns medvirkning frem.

To barnehagebarn leker med togbane. Foto: iStock. Arbeidet rettet fokus mot barns trivsel, og da særlig muligheten til å skape relasjoner gjennom lek, og hva slags type lek vi legger til rette for gjennom det fysiske lekemiljøet, skriver Eikefjord, Martinsen og Rui. Foto: iStock. .

En av de pedagogiske lederne satt ord på hvordan vi observerer i barnehagen. «Vi observerer med både øyne og ører». Dette sitatet illustrerer hvor essensielt det er å observere og være lydhør for barns signaler for å finne ut av hvordan de har det i barnehagen. Først da kan vi avdekke og forebygge krenkelser og mobbing. Det virker kanskje innlysende, men det er viktig å sette fokus på dette i en hektisk barnehagehverdag.

Kapp barnehage og Nordli barnehage i Østre Toten kommune har deltatt i et pilotprosjekt for barnehager, med fokus på forebygging og motvirkning av mobbing og krenkelser. I denne teksten vil vi presentere arbeidet vårt. Pilotprosjektet Barns trivsel – voksnes ansvar er et prosjekt for inkludering av barnehager i Læringsmiljøprosjektet. Prosjektet, som formelt avsluttes i september 2018, er i regi av Utdanningsdirektoratet med veiledning og faglig oppfølging fra Læringsmiljøsenteret. Her kan du lese mer om Læringsmiljøprosjektet.

Kapp barnehage er en barnehage med fem avdelinger, tre småbarnsavdelinger og to storbarnsavdelinger, med plass til 120 barn. Nordli barnehage har tre avdelinger, to avdelinger holder til inne i den gamle lærerboligen, i tillegg til en friluftsavdeling med grillhytte i nærheten av barnehagen, totalt 54 barn.

Gjennom dette arbeidet er vi blitt veldig gode på å se, høre, observere, være tilstede og ta imot barnas innspill. Nå lytter vi til barna på en helt annen måte enn før og vi er blitt gode på å anerkjenne barnas følelser. Vi er ikke redd for å gjøre forskjell når det er nødvendig, slik denne praksisfortellingen illustrerer:

En treåring kommer litt senere i barnehagen enn vanlig. Han har vært hos helsesøster. Når han kommer til barnehagen, er alle barna ute. Dette er uvant for treåringen, han er vant til å bli møtt inne og at han skal vinke til mamma fra kjøkkenvinduet. Treåringen protesterer når mamma skal gå og sier han vil inn. Han er helt utrøstelig. En av assistentene ser situasjonen og forstår med en gang at dette ble vanskelig både for gutten og mamma. Hun sier: «Du – kan du bli med meg inn? Jeg må ordne noe på kjøkkenet. Også kan jo du vinke til mamma fra kjøkkenvinduet hvis du vil». Gutten lyser opp og mammaen kan senke skuldrene. Assistenten tar med treåringen inn. Når han er ferdig med å vinke til mammaen sin sier han: «Jeg er egentlig litt sulten også jeg. Vil du ha en banan», spør assistenten. «Ja, takk», sier gutten.

Å flytte på mennesker, lek og møbler

I oppstarten av prosjektet var gode lekemiljøer et tema. Dette fordi gode lekemiljøer forebygger konflikter blant barna. Diskusjon rundt hva som er gode lekemiljøer satt umiddelbart i gang refleksjoner i personalgruppen. Hvordan bruker barna rommene i barnehagen? Hva er tilgjengelig av lekemateriell, formingsmateriell, hva slags
lek/aktivitet innbyr rommene til? Arbeidet rettet fokus mot barns trivsel, og da særlig muligheten til å skape relasjoner gjennom lek, og hva slags type lek vi legger til rette for gjennom det fysiske lekemiljøet. Ermene ble brettet opp, og prosjektet skapte stort engasjement, nettopp fordi vi startet med praktiske endringer. De ansattes bakgrunn spilte ingen rolle, både fagarbeidere, assistenter og pedagogiske ledere reflekterte og utførte endringer. De første endringene ble gjort av engasjerte assistenter / barne- og ungdomsarbeidere, noe som bidro
til at alle følte eierskap til prosessen og dette drev prosjektet videre.

Fysiske endringer i lekemiljøet skjedde fortløpende. Bord ble flyttet på, leker ble hentet inn og byttet mellom avdelinger. I tillegg det ble skapt mer boltreplass på gulvet, spesielt på småbarnsavdelingene. Det ble skapt lekesoner for duplolek, dukkelek og Lego for å nevne noe. Hver avdeling i Kapp barnehage består av et stort fellesrom og to mindre grupperom. Tanker og ønsker om for eksempel jungelrom, temarom og sanserom vokste frem hos de ansatte. De fysiske endringene skapte ringvirkninger i form av økt bevissthet rundt de voksnes rolle i leken, som observatører og lekevenn, men også på hvor de voksne plasserer seg i rommet. Vi prøver stadig ut hva som funker og ikke i praksis og gjør endringer ut ifra barns trivsel og lek. I Nordli barnehage består avdelingen for de eldste barna av flere små rom som ligger etter hverandre. Det har vært utfordrende å innrede fordi vi har tenkt veldig tradisjonelt med dukkekrok og bilkrok og så videre. Leken har i stor grad vært styrt av de voksne. Ved å ha blikket rettet mot barnas innspill har vi innredet rommene ut i fra hva barna er opptatt av her og nå og vi gjør stadig endringer. Dokkekroken er flyttbar og kan fort bli til et romskip fordi vi tør å være med å utvikle barnas lek videre og gi nye impulser – på barnas premisser. Og vi har erfart at en tom pappeske kan ha større nytteverdi som barneseng enn en kjøpeseng. Gjennom observasjon oppdaget vi at de eldste guttene ofte ble henvist til et rom for seg selv, mens de ansatte var opptatt med perler, puslespill og andre bordaktiviteter. Guttene ble omtalt som «bråkete og vanskelige», og det oppstod en del konflikter rundt dem. De yngre barna var redde for de store guttene og så videre. Pedagogisk leder valgte på bakgrunn av observasjonene å endre på rommene, slik at mange av bordaktivitetene ble flyttet inn på det som tidligere var bilrommet, mens biler, klosser, togbane ble flyttet inn på det rommet som tidligere ble sett på som en rolig sone. Flere i kollegiet var skeptiske til endringen, men alle ble enige om at det skulle prøves i to uker. Resultatet ble at de voksne ble mere tilgjengelige for guttene – og relasjonen mellom de voksne og guttene ble mye mer positiv. De voksne satte seg ned sammen med guttene og bygget Lego eller togbane og hadde mange gode samtaler. Vi opplevde få konflikter, og flere av de andre barna deltok etter hvert i leken til de store gutta. Nå ser vi flotte gutter med stor omsorg for de minste barna, og det gir vi dem mye positiv tilbakemelding på.

Å utfordre egen praksis

Vi har brukt mange ulike arbeidsmetoder. Refleksjoner knyttet til det fysiske miljøet førte til at vi utfordret praksis. Vi har utfordret hverandre og oss selv ved å vende blikket innover og se på egen praksis og voksenrollen med et kritisk blikk. Hvilken betydning har jeg og mine handlinger for barns hverdag i barnehagen? Hva slags syn har jeg på lek og relasjoner mellom barna? Hva slags relasjoner har jeg til barna? Gjennom observasjoner, målrettet arbeid med prosjektet, samt veiledning fra læringsmiljøsenteret, begynte snøballen å rulle. Under veiledning kommer refleksjoner, erfaringer og utfordringer knyttet til prosjektet frem. Vi reflekterer også på andre arenaer som personalmøter, avdelingsmøter og selvfølgelig i det daglige. Vi har hatt flere veiledningsøkter med to eksterne veiledere fra Læringsmiljøsenteret. Eksempel på tema er: Hvordan endrer vi arbeidspraksis på bakgrunn av barns innspill? Og innspill har vi fått. En fireåring sa det slik: «Når jeg får leke sammen med vennene mine og kan være med å bestemme i leken, og vi kan le og ha det gøy uten at de voksne hysjer på oss, eller at noen sier at jeg ikke får være med – da har jeg det bra. Også synes jeg det er fint når de voksne er med og leker, for da kan vi liksom bestemme litt over de voksne. Og så er det fint at vi kan få leke litt i fred uten at de voksne er der hele tiden».

Vi deler barna i mindre grupper for å lettere fange opp konflikter og se hvert enkelt barn. Vi er også opptatt av å være tilgjengelige voksne og få med oss det som skjer i barnas lek. Det er ikke all lek, som ved første øyekast ser ut til å være god lek, som er det. God lek er i denne sammenhengen lek hvor barna blir inkludert, og at de bytter på å gi og ta i leken. En forutsetning for dette er at vi ansatte observerer for å fange opp barnas samhandling. Dette gjelder både kroppsspråk og verbalspråk. Observasjon er et viktig verktøy, både den formelle og planlagte observasjonen, samt den mer deltakende og uformelle observasjonen. Vi har blitt mer observante, og gjennom å være tett på leken oppdaget vi ting som vi tidligere ikke har fått med oss, særlig i uteleken.

Arbeidsmetodene gjennom prosjektet har ført til mange positive endringer. For eksempel bordene på ettårsavdelingen flyttet inn på et av grupperommene for å frigjøre mer gulvplass. Dette skapte mer areal for lek og som et resultat har vi sett mer samlek og færre konflikter blant ettåringene. Ommøbleringen skapte mer rom for relasjoner mellom barn, og voksne og barn.

Barns behov og innspill fører til endringer

Vi observerte at barna hadde et behov for ro og hvile i løpet av dagen. «Barna skal ha mulighet til ro, hvile og avslapping i løpet av barnehagedagen» (Utdanningsdirektoratet, 2017, s. 11). Derfor innførte vi hvilestund på ettermiddagen, hvor barna hører på lydbok eller avslappende musikk. På to–treårsavdelingen innebærer hvilestunden at barna har hver sitt teppe, og de finner frem smokker og bamser. I starten var det vanskelig å finne roen, men det ble lettere etter hvert.

En annen endring er «dagens hjelper» på to-treårsavdelingen. Et barn får hver dag, etter tur, være med å fylle på trallen før lunsj, dekke bordet, og være med på små gjøremål i løpet av dagen. Dette gir barna mange ulike erfaringer, og ikke minst litt alenetid med en voksen. Det gir rom for samtaler og på den måten kan man fange opp hvordan barna har det.

Vi har fått lav terskel for å ommøblere ut i fra barnas innspill. Vi er blitt veldig gode på det – og du verden så morsomt det er! Barna får ta med seg dukkekrokleker inn i rommet der bilene og klossene er. Tidligere har de ansatte vært nøye på at lekene har sine faste plasser. Nå er vi mer på dette nivået: En assistent ønsket å se hvordan leken utviklet seg og lot barna ta med ting fra dukkekroken til et nytt sted. Barna innredet en ny dokkekrok helt alene – mens den voksne observerte og hjalp til når det var nødvendig. Det ble en veldig koselig lekekrok. Vi opplevde at leken eskalerte til å handle om både verdensrommet og handletur til Gjøvik. I den nye lekekroken var det også bedre plass og dermed plass til flere barn samtidig. Slike eksempler ser vi stadig. Lekemiljøet var veldig voksenstyrt før – mens vi nå opplever en helt annen holdning i personalet. Vi takler kaos mye bedre – og det er stor toleranse og aksept for at vi kan gjøre små endinger i hverdagen til beste for barna, uten at det må planlegges og godkjennes i «hytt og vær».

Fokus på relasjoner

Gjennom endringene kommer det relasjonelle perspektivet til syne. Vi observerer mange positive effekter som følge av de fysiske endringene: mer samlek, ytterligere kommunikasjon i leken, mer rollelek og barna blir værende lengre i lek. Barna er mer selvstendige i igangsetting av lek, og det er lettere for barna å hjelpe til å rydde og sortere. Enkeltbarns status økes når de er dagens hjelper. Disse endringene skaper spenning og mestringsfølelse i hverdagen, samt trening i å takle motgang. Til slutt, men ikke minst, er det lettere for oss å se enkeltbarn, hvilke behov barna har, og hvordan de har det i barnehagen, samt hvilket miljø for læring det er i våre barnehager. Betydningen av relasjoner for å avdekke / forebygge mobbing kommer tydeligere frem. Betydningen av relasjoner på ulike nivå: barn-barn, voksen-barn og personale-foreldre. Når vi utfordrer vår praksis og våre arbeidsmetoder kommer ulike syn på barn og barns medvirkning frem. Vi belyser, etterspør og endrer praksis.

Barnesyn og barns medvirkning

Vi ser en tydelig endring i barnesyn i vår praksis, som følge av Læringsmiljøprosjektet. Barna blir tatt mer på alvor, barna blir lyttet til i større grad og vi forsøker å se barnet innenfra. Vi bruker «trygghetssirkelen» som en faglig  forankring og utgangspunkt for omsorg. (Brandtzæg, Torsteinsson og Øiestad, 2013). Den har også vært en nøkkel for endringer som har skjedd i forhold til barnesyn. Personalet er mer tilstede i barns følelsesliv, istedenfor å fungere som brannslukkere i konflikter. Fra barnas ståsted betyr det at de møter voksne som hjelper dem å sortere og bearbeide følelser. Voksne som hjelper dem å forstå seg selv, verden rundt seg, og gir dem en trygg base for omsorg. Vi har fokus på barns medvirkning, vi diskuterer selve begrepet og jobber med å få en ytterligere felles forståelse av hva medvirkning betyr.

Veien videre

Når det gjelder mobbing og krenkelser, har alt vi har jobbet med bidratt til forebygging og det å avdekke, håndtere og stoppe mobbing og krenkelser. Vi følger med og fanger opp, griper inn, varsler, undersøker, setter inn tiltak og evaluerer. Gjennom veiledning, møter og fagdager med fokus på teori, refleksjoner og evaluering av egen praksis, har vi økt vår kompetanse. Dette kommer til syne i vår praksis og ikke minst i personalets holdninger. Til syvende og sist handler det om at vi trenger kompetente ansatte i barnehagen, som er villig til å forbygge, avdekke, håndtere og stoppe mobbing.

I et prosjekt som dette er det naturlig å støte på utfordringer. Tid, endring av praksis, forventninger, motstand og ambisjoner er variabler i et slikt prosjekt. Man må ta valg og gjøre prioriteringer ut fra begrensninger, muligheter og rammebetingelser som finnes i enhver barnehage. Det er ikke alle endringer og ønsker som har latt seg
gjennomføre. Vi ser likevel store endringer i våre barnehager. Det er også viktig å være fornøyd med det man får til, stoppe opp og ha bevissthet på hvor god jobb vi gjør. Endringer skjer over tid, og Kapp og Nordli barnehage har tatt mange små skritt som har ført oss dit vi er i dag. Vi er spent på å se hvor dette prosjektet fører oss videre, også etter det formelt avsluttes høsten 2018.

 

Tekst: Ina S. Eikefjord, pedagogisk leder ved Klepp barnehage, Kjersti Ljønes Rui, styrer i Nordli barnehage og Marianne Torve Martinsen, prosjektleder og universitetslektor ved Læringsmiljøsenteret.

Artikkelen har stått på trykk i Barnehagefolk, utgitt av HABITUS AS, redaktør Vigdis Foss.

 

Litteratur

Brandtzæg I., Torsteinsson S., & Øiestad G. (2013). Se barnet innenfra. Kunnskapsforlaget.

Utdanningsdirektoratet (2017). Rammeplan for barnehager.