MENY

Mobbing er skolens ansvar

Ifølge kapittel 9a i opplæringsloven har alle elever rett til et godt og trygt skolemiljø. Tidligere i år ble en norsk kommune dømt for ikke å ha fulgt lovverket.

28. mai 2010 tok en tidligere elev ut stevning mot en kommune med krav om erstatning for psykiske skader som følge av grov mobbing gjennom barnetrinnet. I tingretten ble kommunen frikjent. Saken ble anket til lagmannsretten og kommunen ble dømt til å betale en erstatning på 926.925 kroner. Kommunen anket til Høyesterett som forkastet anken.

Dette er den første mobbesaken som har vært behandlet av det øverste rettsapparatet. Spørsmålet om hvilke krav elever med rimelighet kan stille til skoler ble avgjørende for vurderingen av kommunens ansvar i saken.

En sårbar gutt

– Sårbarhet er ofte en utløsende faktor for mobbing, og i denne saken hadde sårbarheten flere ansikt, sier universitetslektor Svein Størksen ved Senter for atferdsforskning.

Gutten ble født med en arvelig kreftsykdom og det venstre øyet ble fjernet og erstattet av et glassøye da gutten var et halvt år gammel. Dette påvirket hans utseende og hans ferdigheter i ballspill. Gutten begynte på skolen ett år for tidlig og var dermed den yngste i klassen. Han var liten av vekst, tynn og fysisk svak. Gutten var også meget intelligent, og hadde et bedre ordforråd og en bedre framstillingsevne enn sine medelever. Han skilte seg ut på flere måter.

– På grunn av sitt handikap, på grunn av hans intelligens og fordi andre oppfattet ham som sosialt klønete, ble han grovt plaget gjennom hele barnetrinnet, sier Størksen, som har vært en av de sakkyndige i saken.

Skolens strategi

Skolen forklarte hendelsene rundt gutten med at han var sosialt umoden. De mente dette var hovedårsaken til hans problemer og valgte derfor en strategi hvor de fokuserte på å forbedre guttens sosiale ferdigheter. Tiltakene gikk blant annet ut på å få gutten med i en støttegruppe på skolen og inn i en gutteklubb med hyggelige aktiviteter. I tillegg la skolen vekt på at gutten og mobberne skulle skvære opp og bli venner.

Den valgte strategien førte ikke til noen forbedringer for gutten. Det var ikke før foreldrene sendte inn en skriftlig søknad om å flytte gutten til en annen klasse, og han fikk gå 6. klasse om igjen, at ting begynte å bedre seg.

– Skolen gjorde en stor feil. De gjorde for lite for å få slutt på de handlingene som skjedde rundt gutten. De har ansvar for å stoppe slik handling, og da de så at den valgte strategien ikke førte til forbedringer, burde skolen ha iverksatt nye, konkrete tiltak, sier Størksen.

– De skulle ha rettet oppmerksomheten mot mobberne, og klart og tydelig markert at slik atferd straks måtte ta slutt. Skolen burde ha brukt langt mer tid og energi på å rettlede den sterke parten i konflikten og ikke i så stor grad søkt å justere den svake.

Rettens dom

Lagmannsretten kom fram til at kommunen hadde utvist uaktsomhet ved at de ikke på et tidligere tidspunkt sørget for en avklaring av guttens situasjon og satte inn tiltak som kunne stoppe mobbingen.

Retten pekte blant annet på at gutten samlet framstod som en spesielt sårbar elev, og at skolen derfor burde ha rettet spesiell oppmerksomhet mot ham fra starten av. Det er skolens ansvar å ivareta alle barns særskilte omsorgs- og beskyttelsesbehov, og spesielt barn som erfaringsmessig kan være mer eksponert for mobbing.

I tillegg mente retten skolen hadde valgt feil strategi. De påpekte at det er vanskelig å justere sosial umodenhet hos en elev i løpet av kort tid. Retten framhevet også professor Erling Rolands skriftlige erklæring for Høyesterett. Man kan ikke løse slik mobbeatferd med en meglingsstrategi hvor det mangler balanse mellom partene. Dette er en strategi som blir frarådet av de aller fleste, både nasjonalt og internasjonalt.

I følge retten hadde kommunens ansatte samlet sett utvist erstatningsbetinget uaktsomhet etter læren om kumulative feil. Det vil si at lovovertredelsen skyldes flere personer som har handlet på vegne av foretaket, men hvor den enkeltes handling isolert sett ikke medfører noe strafferettslig ansvar. Kommunen ble derfor dømt til å betale gutten en erstatning på 926.925 kroner.

Kommunen anket

Kommunen mente straffen var gitt på gale premisser og anket saken til Høyesterett. Kommunen hevdet at de ansatte hadde opptrådt forsvarlig ut fra hva man på den tiden visste om skadevirkning av mobbing og hevdet lagmannsretten feilaktig hadde vurdert aktsomhet ut fra dagens kunnskap.

– Kommunen anket fordi de mente de ikke hadde kunnskap til å kunne håndtere situasjonen på en annen måte på daværende tidspunkt, sier Størksen.

Dette ble motbevist av Erling Roland, professor ved Senter for atferdsforskning, og Dan Olweus, professor ved Universitetet i Bergen. I 1983 fikk de i oppgave av norske myndigheter å lage et hefte om tiltak mot mobbing. Dette heftet var en del av en materiellpakke som ble sendt ut til alle skoler i Norge. I tillegg ble det holdt en rekke kurs i etterkant.

Lagmannsretten henviste også til § 16 ”Om arbeidsmiljøet og om rettar og pliktar for elevane” i grunnskoleloven av 1969, som lå til grunn for hvordan skolene skulle håndtere mobbing på den tiden.

– Dette slo nok bena under kommuneadvokatens argumentasjon om at kunnskapen ikke var der, sier Størksen.

Høyesterett kom enstemmig fram til at anken måtte forkastes.

Ta ansvar

Skolebarn og foreldre skal kunne forvente at skolen gjør det som står i deres makt for å avdekke, avverge og motarbeide mobbing. Kravene til norske skoler er inngående beskrevet blant annet i dagens lovgiving, forskrifter og rundskriv. Opplæringsloven § 9a inneholder både krav til skolens arbeid rettet mot enkeltelever og krav til skolens systematiske arbeid. Paragrafen skal sikre at elevene får et godt vern av sitt miljø og er det nærmeste elevene kommer en arbeidsmiljølov. Størksen framhever også rundskriv 2, 2010 fra Utdanningsdirektoratet.

– Skolene er nødt til å orientere seg i større grad inn mot de kravene lovverket stiller, sier Størksen.

– Unnfallenhet er trolig den største årsaken til at mobbing har fått leve sitt liv. Denne dommen er derfor meget viktig. Den sier noe om hvilke krav man kan stille til norske skoler, sier Størksen.