MENY

Ulike skolekulturer

På de fleste skoler utvikles det gjerne flere kulturer eller subkulturer. De kan være forskjellige både med hensyn til innhold, uttrykk og form.

Voksne som står rundt et bord og diskuterer. En samarbeidende skolekultur bidrar til fellesskap, og lærere opplever å bli møtt med tillit og høy grad av støtte i ulike situasjoner.

Lærerne i disse gruppene oppfatter seg som en egen gruppe innenfor organisasjonen, med en kollektiv forståelse som de oppfatter at de er alene om. Dersom medlemmene i subgruppene utvikler en større lojalitet mot egen gruppes verdier enn til skolen vedtatte verdier, kan dette svekke styringsmekanismene i skolen. Det vil si at de kan motvirke eller hemme de ønskede effektene av ledelsens forsøk på å styre utviklingen ved skolen. 

Subkulturer i skolen er ikke nødvendigvis en utfordring, i de fleste skoler eksisterer ulike subkulturer side om side. Det oppstår problemer først når subkulturene representerer motkulturer til den felles delte kulturen, hvis de fremmer interessekonflikter i skolen eller hvis det handler om makt, status og innflytelse.

Fem typer skolekulturer

Anbefalingen om å utvikle kollektive skolekulturer betyr ikke at alle lærere skal tenke og handle helt likt. Dernest er det slik at sterke og homogene skolekulturer kan hindre at kritiske røster i lærerkollegiet kommer til uttrykk. Dette kan bidra til å opprettholde faktorer i skolekulturer som hemmer læring og utvikling hos elever så vel som hos lærere, noe som kan føre til at det utvikles undergrupper som mer eller mindre bevisst motarbeider den rådende skolekulturen. I skoler som ønsker å være utviklingsorienterte og lærende, skal det være rom for ulikheter og diskurser om pedagogisk praksis.

Hargreaves (1996) beskriver fem typer skolekulturer som kan gjenkjennes i kulturens form:

  1. balkanisering
  2. påtvunget kollegialitet
  3. fragmentert individualisme
  4. kollegialt samarbeid
  5. bevegelig mosaikk 

Balkanisert skolekultur

Begrepet balkanisert skolekultur viser til hvordan lærerne kan organisere seg i uformelle undergrupper på skolen. Undergruppene er stabile over tid, og medlemmene identifiserer seg med undergruppen mer enn med hovedgruppen (hele kollegiet) og forholder seg lojalt til undergruppens verdier og holdninger. Dette kan være fagseksjoner eller team, spesialpedagoger versus vanlige lærere, eller ungdomsskolelærere versus barneskolelærere. Dersom undergruppene bærer preg av å være rivaliserende, kan det føre til splittelse i kollegiet, noe som igjen kan virke hemmende på utvikling av felles verdier og normer i skolen.

Påtvunget lojalitet

Påtvunget lojalitet handler om at samarbeid mellom lærere er bestemt av skolens ledelse. Det kan være en bevisst strategi for å øke lærersamarbeidet, eller det kan handle om administrasjonens behov for kontroll. Samarbeidet springer ikke ut av lærernes eget initiativ og kan derved kvele ekte ønsker og opplevde behov om utvikling og forbedring blant lærere.

Fragmentert individualisme

Fragmentert individualisme fører til isolasjon og privatisering av læreryrket. En tradisjonell organisering i skolen med mitt klasserom, min klasse og min arbeidspult har ført til at lærere har lært å mestre, feile og prøve ut nye ting alene. Situasjonen oppleves selvvalgt, og lærerne ønsker å være alene med elevene fordi de opplever at de jobber best på denne måten. Felles utviklingsarbeid i slike skolekulturer fører ofte til motstand, og utsagn som «det går over», er ikke uvanlig.

Fragmentert individualisme hindrer felles skoleutvikling og forbedring. Når man omtaler individualisme som en form for skolekultur, er det viktig å understreke at individualitet er et kvalitativt annet kjennetegn enn individualisme. Individualitet handler om den enkelte lærers kunnskaper, ferdigheter, holdninger og erfaringer. Individualitet er en ressurs i et kollegium som skal bringes inn i samarbeidsrelasjoner for deling, diskusjon og refleksjon.

En samarbeidende skolekultur

En samarbeidende skolekultur er basert på frivillighet. Ønsker og behov for samarbeid kommer fra lærerne selv. Formen blir betraktet som vesentlig for det daglige arbeidet og hjelper lærerne til å handle adekvat og informert i klasserommet. En slik skolekultur bidrar til fellesskap, og lærere opplever å bli møtt med tillit og høy grad av støtte i ulike situasjoner. En samarbeidende skolekultur kjennetegnes blant annet av kollegialitet og læring «skulder ved skulder». Kontinuerlig utvikling og forbedring er en selvfølgelighet i en samarbeidende skolekultur.

Bevegelig mosaikk

Bevegelig mosaikk er betegnelsen Hargreaves (1996) velger å gi den femte typen skolekultur.  Skolen etablerer livskraftige og skiftende former for samarbeid etter behov, og lærere kan være med i mange grupper samtidig. Den indre strukturen og kulturen blir styrt av praktisk nødvendighet, og strukturene blir derfor foranderlige. En slik form kan bidra til å utvikle en større felles lydhørhet overfor en verden av raskt skiftende krav og utfordringer.

I en slik skolekultur blir mangfoldet, samt ulikheter og uenigheter i lærergruppen, en plattform for eller en pådriver til profesjonell vekst og utvikling av skolen. Formen er sårbar og krever et kontinuerlig samlende fokus.

 

Tekst: universitetslektor Hanne Jahnsen