MENY

Forebygging av aggresjon

Negativ atferd mellom barn i barnehage og mellom elever i skolen er dessverre noe som kan skje, og er svært destruktivt for alle parter. Men hvordan utvikles aggresjon, og hvordan kan det forebygges?

Historisk kan vi se ulike teorier og forklaringer på menneskelig aggresjon. Sigmund Freud knyttet aggresjon til instinkter både livsinstinktet og dødsinstinktet. I 1939 introduserte Dollard og Miller frustrasjons-aggresjons-hypotesen i boken Frustration and Aggression. I korthet går teorien ut på at når individet hindres i å nå sine mål, så trigges frustrasjon og aggresjon. I de tilfellene hvor individet ikke har anledning til å ta ut aggresjonen mot det aktuelle frustrasjonsobjektet, så vil aggresjonen kunne rettes mot andre tilfeldige personer.

Albert Bandura brukte sosial læringsteori for å forklare aggresjon hos barn. Et kjent eksperiment av Bandura inkluderte barn med en gjennomsnittsalder på litt over 4 år. Barna ble delt i tre grupper. Den første gruppen ble med i et eksperimentrom og fikk se en voksen modell gjenta en serie med aggressive handlinger mot en stor dukke. Den andre gruppen ble også med i et eksperimentrom og fikk se en voksen modell forholde seg til nøytrale leker. Den siste gruppen ble ikke eksponert for noen forhåndsbetingelse. Resultatene viste at barna som hadde blitt utsatt for en voksen modell som oppførte seg aggressivt imiterte de spesifikke aggressive handlingene som modellen hadde gjort (se video).

Ny forskning om aggresjon

I de senere årene har det vokst frem alternative teorier på aggresjonsutvikling hos små barn. Ved å se statistisk på når i livsløpet aggresjon opptrer, og hvordan dette utvikler seg over tid, har man kommet frem til ny kunnskap. De som opptrer fysisk aggressivt i ungdomsår og voksenlivet, har som regel en historie med aggresjon helt fra barndommen.

Videre visere mange studier fra mange forskjellige land at barn faktisk ikke lærer seg å være fysisk aggressive. Den mest fysisk aggressive perioden i livsløpet har nemlig vist seg å være rundt 2–3 årsalderen. Selv om den aggresjonen som opptrer i denne alderen ikke er like alvorlig som aggresjon man kan se hos voksne, så er det altså slett ikke uvanlig å se slåing, biting, kasting og sparking i denne alderen.

I en studie kom Tremblay m.fl. frem til at nesten 80 prosent av alle barn i 17-månedersalderen hadde vært fysisk aggressive – i hvert fall i noen situasjoner.

En annen studie, Lenneke m.fl., fant høyest nivå av fysisk aggresjon blant 2–3 åringer. Her så man hvordan fysisk aggresjon hos barna økte frem mot 2 årsalderen, og at den senere avtok fra 3 år og oppover.

En studie blant ungdom fant Tremblay at en liten andel av 15-åringer hadde svært høye nivåer av aggresjon, men at disse ungdommene allerede i tidlig alder hadde de samme problemene. Konklusjonen blant disse forskerne er derfor at livstidstoppen for fysisk aggresjon er i tidlige år. De hevder at barn ikke lærer å bli aggressive, men at de faktisk må lære å hemme sin aggressivitet gjennom veiledning fra voksne. Før skolestart har de fleste barna lært andre mer sosialt akseptable måter å uttrykke seg på.

Varm veiledning fra voksne – den autoritative voksenstilen

Det er mye som tyder på at en kombinasjon mellom varm innlevelse og tydelige grenser er den beste tilnærmingen pedagoger og ansatte i barnehager og skoler kan ha i møte med barn – og særlig barn med utfordringer. Denne voksenstilen betegnes ofte som «den autoritative voksenstilen». Begrepet «autoritativ» er hentet fra Baumrinds forskning knyttet til ulike foreldrestiler.

Baumrind fant at verken foreldres grenser eller foreldres varme alene bidro til god tilpasning hos barna. De best tilpassede barna fant hun blant foreldre som viste varme ovenfor barna sine og som i rimelige grad tok hensyn til barnas behov og ønsker samtidig som de var tydelige på viktige grenser.

Denne autoritative voksenstilen er i dag overført til mange programmer knyttet til barnehage og skole. Ved at de voksne anstrenger seg for å leve seg inn i barnas frustrasjoner, ønsker, behov og utfordringer og viser dem omsorg, vil barna kjenne at de blir møtt og hørt. Dette danner et godt grunnlag for relasjonsbygging med barnet. Da vil de også være mer mottagelige for veiledning bort fra aggressive atferd.

 

Tekst: professor Ingunn Størksen

 

Referanser

Baumrind, Diana (1967). Child care practices anteceding three patterns of preschool behavior. Genetic Psychology Monographs, Vol. 75(1), 43–88.

Lenneke et al. (2006). The Early Childhood Aggression Curve: Development of Physical Aggression in 10- to 50-Month-Old Children. Child developmentVol. 77(4), 954–966. DOI: 10.1111/j.1467-8624.2006.00912.x

Tremblay (2002). Prevention of injury by early socialization of aggressive behavior. njury prevention, (8), 1721.

Tremblay et al. (1999). The search for the age of ‘onset’ of physical aggression: Rousseau and Bandura revisited (pdf)Criminal behaviour and mental health, (9), 8–23.

UiS logo