MENY

Reaktiv og proaktiv aggresjon

Aggresjon dreier seg om de negative handlingene som utføres med intensjon. Dersom slike negative handlinger utgjør en stabil tendens, kan det beskrives som et personlighetstrekk. Da brukes begrepet aggressivitet.

Gutt tømmer innholdet i ranselen på gulvet. Å arbeide med aggressive elever og krevende atferd er utfordrende og komplekst.

En rekke forskermiljøer skiller i dag mellom begrepene reaktiv og proaktiv aggresjon. Det er imidlertid noen metodiske vansker som kan relateres til en slik todeling. Anderson og Bushman (2002) påpeker at det for eksempel er en sterk sammenheng mellom begrepene. De sier videre at det finnes handlinger som kan bestå av elementer fra begge aggresjonstypene (Andersen og Bushman, 2002).

Mens det først og fremst frustrasjoner eller provokasjoner som er drivkraften bak reaktiv aggresjon, handler proaktiv aggressivitet om å reagere med utadrettet aggresjon for å oppnå sosiale gevinster.

Lærere må ha kompetanse om aggresjon

Å arbeide med aggressive elever og krevende atferd er utfordrende og komplekst. Lærere som er tett innpå disse elevene trenger spesialkompetanse, og denne kompetansen må utgjøre plattformen i teamet som er berørt. Uten felles kompetanse blir det vanskelig å utvikle konsistens i arbeidet.

Manglende kompetanse kan føre til usikkerhet i håndteringen, noe som igjen fører til svakere grad av profesjonalitet. Disse elevene trenger solide tiltak både på individ og systemnivå. Jo tidligere tiltakene settes inn, desto bedre kan en tenke seg at virkningen blir. Skolene bør lage en plan for hvordan disse elevene mottas og følges opp i skolen. Dette arbeidet blir best når det er preget av langvarig, systematisk arbeid.

Reaktiv aggresjon

Reaktiv aggresjon har utspring i frustrasjons-/sinneteorien (Berkowitz, 1993; Dollard, Doob, Miller, Mowrer og Sears, 1939). Det er først og fremst frustrasjoner og/eller provokasjoner som er drivkraften bak reaktiv aggresjon.

Reaktiv aggressivitet (Dodge, 1991; Roland og Idsøe, 2001) blir definert som en stabil tendens til å bli sint i møte med frustrasjoner eller provokasjoner, slik at en lar sinne få utløp i negative handlinger. Denne aggresjonstypen beskrives som en intens emosjonell aktivering, og utrykket utgjør mer en ”varmblodig” variant (Dodge, 1991).

Dodge hevder videre at sinne, fryktresponser og angrep er sentrale kjennetegn ved denne aggresjonsformen. Utøvelse av reaktiv aggresjon kan gi en form for utlading og etterfølges ofte av en tretthetsfølelse. Reaktiv aggresjon opptrer ofte i øyeblikket, og må til vanlig ses på som relativt lite planlagt.

Sentral i denne teorien er forståelsen om at aggresjonen blir utløst av målblokkering, som igjen medfører ulike former for frustrasjon og sinne (Vitaro og Brendgen, 2005). Den utløsende aggresjonen kommer ofte i etterkant av situasjoner som blir tolket som provoserende. Det er vanlig for den eller de som utøver aggresjonen å slå tilbake mot det som i denne sammenheng blir oppfattet som frustrasjonens kilde (Berkowitz, 1993). Reaksjonsformen er normalt umiddelbar og preget av impulsivitet.

Utspring for reaktiv aggresjon

Reaktiv aggresjon kan ha sitt utspring fra tidlige negative erfaringer som er relatert til sinne, angst og hyperaktivitet. Sterke traumatiske opplevelser som vold, mangel på varme relasjoner over tid og tilknytningsproblemer vil forsterke utviklingen av reaktiv aggresjon (Dodge, 1991).

Slike former for aggresjon er ofte synlig for omgivelsene. Dette gjør det mulig for pedagogen å gripe inn umiddelbart. Når det gjelder jevnaldersosialisering ser det ut for at barn og unge med en reaktiv aggresjonsproblematikk kan erfare stor grad av negative opplevelser. De reaktive har vansker med å bli akseptert av sine jevnaldrende (Vitaro og Brendgen, 2005).

Barn og unge med en reaktiv aggresjonsproblematikk vil være sårbare for avvisning og mobbing. Det er imidlertid viktig å understreke at disse elevene skal beskyttes mot alle former for mobbing på lik linje med andre elever. Når barn og unge opplever avvisning, kan det gi grunnlag for nye frustrasjoner fordi behovet for vennskap og nærhet ikke blir tilfredsstilt.

Reaktive elever har en tendens til å feiltolke signaler fra andre. Disse tolkningene har ofte preg av å være negative eller fiendtlige (Dodge, 1991; Dodge, 2003).

Slike feilvurderinger vil kunne gi store vansker i kommunikasjonsprosesser med andre. De elevene som har en slik form for tolkningsstil, vil ofte befinne seg i et konfliktfelt til lærere og medelever. Det er viktig i denne sammenheng at læreren bruker tid på å forklare hva budskapet egentlig skulle bety.

I de situasjonene hvor læreren må sette grenser, kan det skapes økt grad av frustrasjon som følge av elevens feiltolkning. Det er en av grunnene til at grensesetting relatert til elever med aggresjonsproblematikk blir ekstra krevende. I denne prosessen er det viktig at lærere støtter hverandre, slik at belastningen deles i disse situasjonene.

Håndtering av reaktiv aggresjon

Proaktiv aggresjon

Proaktiv aggressivitet (Dodge, 1991; Roland og Idsøe, 2001) defineres som en stabil tendens til å reagere med utadrettet aggresjon for å oppnå sosiale gevinster.

Det dreier seg om en form for instrumentell aggresjon (Vitaro og Brendgen, 2005). Instrumentell aggresjon kan forstås ut fra to nivå.

Nivå en handler om den aggressive handlingen (for eksempel utestengning), som deretter på nivå to utgjør et ”instrument” for å oppnå en positiv effekt (for eksempel tilhørighet). Det å ydmyke en annen person kan ses på som en aggressiv maktdominans som i neste omgang gir den utøvende personen en stimulans.

Personen som utøver denne aggresjonsformen kan få tilfredsstilt et maktbehov. Utøveren(e) kan få en opplevelse av en positiv, belønnende stimulans. Stimulansen kan de oppnå gjennom å utføre handlingen alene eller sammen med andre. Dersom en personen utfører negative handlinger sammen med andre kan en annen stimulans inntreffe i tillegg: den positive opplevelsen av tilhørighet.

Makt og tilhørighet er to fenomen som kan gi sterke sosiale gevinster. Disse sosiale gevinstene blir en drivkraft som kan virke opprettholdende på utøvelsen av aggresjon. Denne aggresjonsformen kan ut fra dette beskrives som relativt beregnende og planlagt atferd.

Proaktiv aggresjon og mobbing

Proaktiv aggressivitet viser en sterk sammenheng med mobbeatferd både i forhold til gutter og jenter. De beskrevne mekanismene i denne aggresjonstypen utgjør en sentral årsaksforståelse i forhold til mobbing, spesielt når det gjelder de høyere klassetrinn.

Det er videre mye som tyder på at guttenes mobbing kan relateres i størst grad mot maktbehovet, mens tilhørighetsfaktoren er framtredende både hos gutter og jenter (Roland og Idsøe, 2001).

Dersom en skal beskrive jevnalderrelasjoner, virker det som om proaktivt aggressive elever i større grad oppnår å bli akseptert enn de reaktive. Imidlertid er det mye som tyder på at vennenettverket til en proaktiv elev kan bli påvirket i retning av å delta i proaktive aggressive handlinger.

Elevundersøkelser viser også at proaktivt aggressive elever er elever som har en posisjon i gruppen, og at de skårer høyt på både evne til ledelse og status. Rodkin (2002) navngir denne gruppen aggressive elever for ”the cool aggressors” (de kule aggressive).

Disse elevene har en spesiell evne til å få noen med seg, de klarer å etablere nettverk blant sine jevnaldrende. Men samtidig forbindes de med manipulasjoner, beregnende atferd og ulike former for mobbing. Motivasjonen bak handlingene ser ut til å være forventninger om utbytte, ”outcome”, (Vitaro og Brendgen, 2005).

Hawley et. al. gav i 2007 ut en bok som har tittelen Aggression and adaption. Den boka har en interessant undertittel: The bright side to bad behaviour.

Et av temaene i denne boka er om noen former for aggresjon kan være tilpasnings dyktige. Det er tydelig at proaktiv aggresjon også kan ha sammen heng med positive faktorer som for eksempel popularitet og det å oppnå sosiale mål. Det er særlig barn og unge som kombinerer og balanserer aggresjon som for eksempel maktutøvelse og sosial kompetanse som kan forbindes med suksessfaktorer. Selv om barn og unge i noen sammenhenger kan oppnå fordeler gjennom å utøve aggresjon, må det understrekes at aggressive handlinger alltid er negative.

Proaktiv aggresjon predikerer også alvorlige utviklingsforløp som for eksempel kriminelle handlinger og gjengproblematikk (Pulkinen, 1996).

Håndtering av proaktiv aggresjon