MENY

De som frykter skolen

Høyt skolefravær og angst kan begrense muligheter til faglig, sosial og følelsesmessig utvikling, skriver Trude Havik i en kronikk i Stavanger Aftenblad.

Du sitter i et fly i flere tusen fots høyde, og flyet begynner å riste voldsomt. Du får panikk, hyperventilerer, skjelver, svetter og hyler - eller du er kanskje den som gråter stille og som ingen merker har det vondt. Frykten er sterk selv om du innerst inne vet at det er farligere å kjøre bil til flyplassen.

Andre er livredde for å stå på Kjerag-bolten, for å holde foredrag, for at heisen skal stoppe eller for edderkopper. Felles er følelsen av ikke å ha kontroll og å ha en overdreven redsel som lammer deg fullstendig.

Du kan leve godt på tross slik frykt, men slik er det ikke for de som har sterke negative følelser knyttet til noe eller noen på skolen. De klager ofte på magevondt eller hodepine, og trygler om å få være hjemme, men føler seg oftest «friske» så fort de slipper å gå på skolen, når det er helg eller ferie.

Skolevegrere er elever som håndterer denne redselen ved å velge vekk skolen og bli hjemme selv om de egentlig vil gå på skolen. Det antydes at 1-2 prosent av alle skoleelever har skolevegring. Det er trolig mørketall, fordi noe skjules i lovlige grunner til fravær med melding fra foreldre og lege, mens andre har tendenser til skolevegring og er i risiko for å utvikle det.

Grunnene til skolevegring er mange, sammensatte og ulike fra elev til elev:

  • De fleste er sensitive og sårbare og trenger mye sosial støtte og forutsigbarhet for å mestre skoledagen.
  • Noen kan oppleve et utrygt læringsmiljø, preget av uro, uforutsigbare lærere og lærere som ikke ser den enkelte elev sine behov.
  • De kan være utsatt for mobbing, utestenging eller bli oversett.
  • Det kan også være at de ikke mestrer ulike krav i skolen, slik som sosiale situasjoner eller situasjoner der de må prestere; de kan være redd for å stille læreren spørsmål, for å lese høyt i klassen eller å snakke med andre barn og voksne.
  • Noen er også redd for å være vekke fra foreldrene og bekymrer seg for hva som kan skje med mor, far eller lillebror når de er på skolen.

Disse elevene kan oppleve «kjekke» skolefag, men også skoledagene som uforutsigbare og dermed føle at de har liten kontroll, og de kan gjøre mye for å unngå f.eks. aktivitetsdager, gym, svømming, leirskole eller kunst- og håndverkstimer.

Blir de presset i situasjoner de frykter, kan snille «Bjørg» bli hysterisk og aggressiv, og for mor eller far er det ikke lett å vite hva en skal gjøre: bære henne til skolen eller la henne være hjemme?

Vi vet at det hjelper lite å bli kastet på dypt vann om du har vannskrekk, men det er heller ingen god langsiktig løsning å sykemelde barnet og å la det bli hjemme over lengre tid. Dørterskelen kan bli større for hver dag som går. Angst kan bare reduseres om du gradvis tilnærmer deg det du frykter.

Det er viktig å finne ut hvorfor eleven ikke vil gå på skolen og å kartlegge alle mulige årsaksforklaringer. Skole og foreldre må ha eleven i sentrum og være åpne for alle forklaringer til skolevegringen. Når foreldrene vet at skolen ivaretar eleven, er det trygt for dem å legge press på at han går dit.

Men da må foreldre og skole samarbeide, gjerne med PPT (pedagogisk-psykologisk tjeneste), helsesøster, lege, barnevern og barne- og ungdomspsykiatrisk.

Foreldre kan ha behov for støtte i å takle deres barns redsel, fordi angst smitter over på mor og far. Angsten kan også smitte over på lærere, og det kan føre til usikkerhet og handlingslammelse der en ikke gjør noen ting.

Foreldene har en plikt til å få barna på skolen, men de kan trenge hjelp.

Barn og unge med angst som er relatert til noe på skolen, strever hver dag - hver time, hvert minutt - og det tar aldri slutt. Det kan ødelegge forholdet til venner, det sliter på familien og på lærerne. Angst kan gi konsentrasjons- og prestasjonsvansker og kan føre til somatiske (kroppslige) symptomer.

Men angst er naturlig, den setter oss også i beredskap, beskytter og skjerper oss, og den kan ha et kreativt element som får oss til å prestere bedre. Men for mye angst kan redusere prestasjonene våre, og hindre oss fra å leve normalt og dermed hemme oss på noen områder i livet.

Høyt skolefravær og angst kan begrense muligheter til faglig, sosial og følelsesmessig utvikling. Dette kan på lang sikt føre til frafall fra videregående skole, redusert mulighet for fast arbeid og kan i sin ytterste konsekvens føre til at de blir avhengige av offentlige stønader.

Hva gjør du om ditt barn sliter med å gå på skolen, kjenner noen som gjør det, eller om du har en elev som gjør det? Skole og hjem må kontakte hverandre med en gang bekymringen oppstår, ikke vent og se!

Om skolen ikke viser forståelse, mangler kunnskap eller «ressurser», kontakt støttesystemene rundt skolebarn!

Hjelp må gis tidlig slik at atferden ikke befester seg og terskelen for å gå på skolen blir for stor! Skolevegrere har behov for mye støtte fra lærere, medelever og foreldre. I tillegg trenger de stor grad av forutsigbarhet, spesielt ved ustrukturerte skoledager og skoletimer. For å tørre å se frykten i øynene er det avgjørende med et trygt læringsmiljø der skole og hjem jobber mot samme mål.

Har du flyskrekk eller frykter å stå foran store forsamlinger, kan du velge det bort, men en elev med skolevegring må møte det han frykter aller mest - hver dag - i minst ti år.

 

Tekst: Trude Havik

Kronikken sto på trykk i Stavanger Aftenblad 19. oktober 2013. 

 

Les også

Faksimile fra Stavanger Aftenblad, om skolevegring.

Kronikken De som frykter skolen sto på trykk i Stavanger Aftenblad 19.oktober 2013.